Valgte kategorier:
Kan man omtale en flokk med kyr (hunndyr) og okser som kyr? Hva er alternativet?
Det er nok delte meninger om hvor galt det er å si kyr(ne) om en flokk som omfatter noen okser, kviger og kalver.
Ei ku er definitivt et hunndyr, helst et som har kalvet. Det er vanlig å skille mellom kyr og okser også i flertall. Men i mange dialekter kan ordet i flertall omfatte begge kjønn. Jamfør Norsk landbruksordbok:

I andre dialektområder kan det bli oppfattet som feil. Vi har ikke oversikt over hvilke områder det gjelder.
Det gamle norske ordet fe eller fenad (stum d) omfatter både storfe og småfe.
Vanlig nordisk kjønnsnøytral terminologi for kyr og okser er:
storfe (norsk) – nöt (svensk) – (tam)kvæg (dansk)
Ordet storfe kan virke litt stivt og industrielt. Det brukes særlig etter at dyrene er slaktet (om storfekjøtt).
Det fyndigste og mest fleksible ordet vi har for storfe, er naut. Det stammer fra gammelnorsk og har før vært utbredt over hele landet. Grunnen til at det ikke er den vanlige termen for storfe i skriftmålet (som i svensk, jf. nöt), er nok at ordet i nyere tid har vært lite brukt i de sørøstnorske dialektene som har hatt mest å si for utviklingen av bokmålet (og indirekte av nynorsken).
Kveg har vi hovedsakelig fra dansk skriftmål. Det er ikke et ord som tradisjonelt brukes på bygda, der storfeet er å finne. Ordet viser helst til storfe, men kan også omfatte småfe/smale (sau og geit).
Svært utbredt i bygdemålene er krøtter (egentlig samme ord som kreatur ‘skapning’, et eldgammelt lån fra latin). Det brukes helst i flertall:
flere krøtter – alle krøttera/krøtterne
Krøtter kan lokalt brukes entydig om storfe, men det kan også omfatte både stort og smått.
I noen dialekter (først og fremst i Vestland fylke) heter det i stedet beist/best (også opprinnelig fra latin).
Kan man virkelig skrive å ta ned noe hvis man mener redusere? Mange skriver i alle fall det for tiden, for eksempel å ta ned kostnadene, produksjonen eller omfanget av noe.
Dette er en uttrykksmåte som har spredt seg på rekordtid. Det finnes ikke noe forbud mot å bruke uttrykket, og det glir på et vis godt inn i norsk, men det kan selvsagt diskuteres om det er god ordbruk. Vi har mange innarbeidede ord og uttrykk for det samme fra før.
Det vanligste ordet er å redusere. Ta ned er på mange måter mer «hjemlig» enn det latinske redusere, selv om det er nytt. Fra før har vi flere beslektede uttrykk med adverbet ned, både det intransitive gå ned og de transitive sette ned og få ned. Disse har nok skapt grobunn for å ta ned. Uttrykket har forresten også spredt seg på svensk (ta ner), der det er litt eldre.
Om man vil unngå ta ned, kommer man langt med få ned, sette ned, min(s)ke, redusere og senke.
Mindre:
intransitivt: minke / gå ned / synke
transitivt: min(s)ke / sette ned / få ned / senke / redusere
passivt: bli + satt ned / senket / redusert
Mer:
intransitivt: øke / vokse / gå opp / stige
transitivt : øke/heve/forhøye
passivt: bli + økt/hevet/forhøyet
De fleste ordene ovenfor har tilhørende verbalsubstantiv:
Mindre:
minking, nedgang
min(s)king, nedsettelse, senk(n)ing, reduksjon
Mer:
økning, vekst, oppgang, stig(n)ing
økning, hev(n)ing, forhøyelse
Nedtaking glimrer foreløpig med sitt fravær.
Heter det virkelig jeg mistenker at noe er stjålet, eller at tyveri mistenkes? Bør man skrive slik?
Det kommer an på synsvinkelen. Disse uttrykkene står ikke i rettskrivningsordbøkene ennå (oktober 2026), men de har nok kommet for å bli. Tradisjonelt heter det
Før var det helst folk (noen) man mistenkte, ikke forhold (at noe hadde skjedd).
Det har altså skjedd en forenkling og forskyvning i språket. Det meste kan nå mistenkes.
Uttrykksmåten mistenke at er ikke helt ny i norsk; den kan spores tilbake til før 1905, og til Sverige. Men den var svært sjelden før 1980. I nyere tid har nok også påvirkning fra engelsk (suspect that) spilt inn.
Mistenker at fikk overtaket i avisspaltene rundt 2015, så det er nok umulig å holde denne formuleringen unna. Men velg gjerne noe annet hvis du ikke vil at noen som lærte å skrive før 1990 (se figuren nedenfor), skal reagere.
Hvis du synes «jeg har mistanke om at» er for langt, kan du jo variere med jeg tror / jeg er redd / jeg lurer på om – alt etter sammenhengen.
Et raskt avissøk i Nasjonalbibliotekets baser til slutt:

Kan man skrive «både … men også» i stedet for «både … og»?
Man kan saktens gjøre det, men det kan være greit å vite at mange oppfatter formuleringen som ulogisk eller til og med gal.
Uttrykksmåten var i bruk allerede for femti år siden, og den har blitt kritisert i avisspaltene helt siden den gangen. Flere politikere har blitt rammet av kritikken, og det er ikke så rart. Politikere svarer ofte med lange resonnement, og det er ikke alltid de fullfører den tanken eller formuleringen de innleder med. «Både … men også» kan betraktes som en språklig planleggingsfeil, en anakoluti. Den er helt på linje med «både … så vel som».
Vi tror ikke formuleringen skaper mange misforståelser. Tvert om kan den gjøre det lettere å henge med på lange setninger, siden det vesle ordet «og» ellers lett kan drukne i talestrømmen. Men den vekker altså likevel irritasjon.
Kort sagt: Formuleringen «både … men også» har kommet for å bli i talemålet, men vi ville ikke ha anbefalt noen å bruke den skriftlig.
Vi avslutter med et klipp fra «Språktips» i Statsspråk 3/2015:

Jeg ser at ordet embetsholder mange steder er tatt i bruk som ny betegnelse for embetsmann. Det lyder som en direkte oversettelse fra engelsk. Mener Språkrådet det er god norsk?
Språkrådet har sagt at det finnes bedre alternativer.
Den nye ordbruken har grunnlag i NOU 2023: 21 Embetsordningen – i takt med tiden. I NOU-en ble fire kjønnsnøytrale alternativer til betegnelsen embetsmann trukket fram: embetsforvalter, embetsholder, embetshaver og embetsperson. Språkrådet ble bedt om å vurdere dem.
Språkrådet foretrakk embetshaver og embetsperson framfor embetsforvalter og embetsholder, men avviste ikke noen av alternativene helt, siden ingen av dem bryter med selve rettskrivinga.
Språkrådet skrev at embetsforvalter og embetsholder «i mindre grad [er] i tråd med vanlig språkbruk og eksisterende mønstre for orddanning». Med det siktet Språkrådet først og fremst til at det å forvalte et embete og det å holde et embete er svært uvanlige formuleringer på norsk.
Skal man peke på en språklig mal for embetsholder, er det vanskelig å finne noe i etablert norsk. Det er imidlertid noe som heter to hold an office på engelsk. Det er ikke helt det samme som å inneha et embete, men betydningen er beslektet.
Embetsmannsutvalget kom til at embetshaver og embetsholder var de beste kandidatene, og valgte selv embetsholder i sitt grunnlovsutkast. Språkrådet mente altså at embetshaver var den beste kandidaten av de to.
Språkrådet er i denne sammenhengen bare et rådgivende organ. Det er Stortinget som avgjør denne saken til slutt.
Jeg undrer meg over den utbredte bruken av ordene mamma og pappa i norske medier, ikke minst i tv-tekstingen. For eksempel oversetter NRK dansk mor og far med mamma og pappa. Er det rimelig? Og i den norske filmen Birkebeinerene er det ei jente som roper mamma. Brukte man virkelig det ordet i 1204?
Ordene mamma og pappa ble jevnt over mindre brukt før både i skrift og tale. Stort sett var mor og far det nøytrale, mens mamma og pappa var markert familiært eller barnslig. I dag er mamma og pappa nøytralt for svært mange. Likevel bør man trygt kunne velge mor og far i sakprosa når det ikke er en spesiell grunn til å velge mamma og pappa.
Det har blitt pekt på to dels motsatte, dels samvirkende trender i språkbruken i offentligheten i nyere tid: intimisering og brutalisering. Økende bruk av mamma og pappa er et godt eksempel på intimisering. Det er fremdeles mange som oppfatter mamma og pappa som både intimt og barnslig, men antallet kritikere minker trolig fortere enn noen gang.
Det finnes ingen eksempler på bruk av mamma eller pappa i norske eller danske middelalderkilder. Derimot finnes det hundrevis av eksempler på varianter av móðir og faðir. De aller minste barna har nok alltid kunnet lage mamma-lignende lyder spontant, men mamma var definitivt ikke normal språkbruk i 1204 og høyst sannsynlig ikke noe ord i gammelnorsk i det hele tatt. Filmen ville altså blitt et hakk mindre anakronistisk om jenta hadde ropt mor.
I nordiske historiske ordbøker står det at mamma og pappa ble lånt inn fra fransk eller tysk i høyere kretser på 1600-tallet. I disse kretsene kunne man også høre formene mama og papa, med trykk på siste stavelse.
I dansk døde bruken av mamma og pappa ut på 1900-tallet. Hovedgrunnen er at disse ordene aldri fikk feste i folkespråket, slik de etter hvert fikk hos oss. De var mer eller mindre forbeholdt adelen og velstående franskorienterte familier. Men mama og papa holdt seg likevel lenger på dansk enn på norsk i de snevre kretsene der ordene ble brukt.
Norsk har nok i stor grad importert disse ordene via dansk, men danskene har altså kvittet seg med dem.
Mamma og pappa har spredt seg langs flere linjer over lang tid.
Geografisk:
1) fra utlandet til byene og embetsmannsstanden på landet
2) fra by til bygd
Den lokale variasjonen har vært og er fremdeles stor. I noen dialekter har mamma og pappa etter hvert nokså lang tradisjon, i alle fall innenfor familien.
Gjennom samfunnslag:
1) fra deler av overklassen til andre deler
2) fra deler av overklassen til de brede lag
3) og den andre veien
På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var mamma og pappa relativt lite brukt i norsk voksenspråk utenom i dansk-norsken i borgerlige kretser. Det kan for eksempel nevnes at Arne Garborgs roman Hos Mama het Hjaa ho Mor på landsmål. Seinere har det sosiale forholdet delvis snudd seg, slik at bruk av mor og far nå kan være et tegn på såkalt borgerlig dannelse hos voksne.
Fra bruk i én sosial rolle til bruk i en annen:
1) fra småbarnsspråk til ungdomsspråk og videre til voksenspråk
2) fra tiltale til omtale og dermed fra privat til offentlig språkbruk
3) fra såkalt jentespråk til såkalt guttespråk
Kort sagt er «aldersgrensa» for intim språkbruk hevet.
(«Guttespråk» og «jentespråk» er ikke termer vi oppfordrer noen til å bruke, men de speiler realiteter i særlig eldre bymål, der det kunne være stor forskjell på hva man godtok av unge menn og unge kvinner i språkveien.)
En litt uvanlig sammenheng mellom sosiolekt/standardspråk og intimitet kan nevnes i denne sammenhengen. Det gjelder kjælespråk brukt til barn, såkalt «baby talk». Når folk duller med barn, bruker de ikke bare ekstra barnslige ord (som vovvovv). Noen tyr også gjerne til «finere» former fra standardspråket. Selv brukere av bredt bygdemål kan for eksempel velge å si «lille venn» til små barn (altså i stedet for litle eller vesle). Mamma og pappa har begge egenskapene: finere og mer barnslig på en gang.
Det som følger, må ikke oppfattes som et påbud, bare som et bruksbasert stilråd til oversettere og offentlig ansatte.
Utviklingen har kommet så langt at mor og far sikkert virker stivt for mange språkbrukere, særlig yngre. Men fremdeles er det mange som synes mamma og pappa virker markert intimt. Det mest tilrådelige kan derfor være å bruke mor og far nøytralt i vanlig sakprosa og i offentlig forvaltning. Vi anbefaler det samme i vanlig oversettelse der det ikke er valgt noe ekstra familiært i kildespråket. Merk at det fremdeles er mor og far som dominerer i avledninger og sammensetninger (med enkelte unntak, som pappapermisjon).
Hva er forskjellen på da, siden og fordi (at)? Eksempel: Jeg drar allerede nå ___ jeg skal i syttiårslaget til svigermor.
Betydningsmessig er forskjellen på disse årsakskonjunksjonene liten.
Da brukes lite i talemålet og virker ofte stivt. Siden og fordi er det vanlige i både skrift og tale.
Siden brukes mest om grunner som mottakeren kjenner godt til, og fordi brukes mest om grunner som mottakeren ikke kjenner like godt til.
Grovt sett innleder siden altså en påminnelse om en grunn, mens fordi innleder et argument for en grunn. Skillet er ikke skarpt.
Merk at det som står nedenfor, ikke dekker alle slags setninger med fordi og siden.
Det er vanligst å bruke siden (eller ettersom) når man forutsetter at lytteren (mottakeren) kjenner eller bør kjenne den grunnen man nevner. Slike forutsetninger kalles presupposisjoner på fagspråket. Hvis mottakeren vet at du skal i syttiårslag, er det altså naturlig å velge siden. Leddsetningen med siden er bare et språklig grunnlag for den nye informasjonen (at du drar nå).
Det er vanligst å bruke fordi når man regner med at begrunnelsen er ny for mottakeren. (Da kan vi i prinsippet også skrive «Grunnen til at jeg drar … er at».) Hvis både syttiårslaget og det at du må dra, er ny informasjon, er det naturlig å velge fordi. Hvis du sier at du «skal i et syttiårslag» i ubestemt form, vil du nok helst bruke fordi.
Skillet er ikke absolutt, og i mange konstruksjoner brukes fordi uansett («Når jeg drar tidlig, er det jo fordi ...»). Det kan dessuten være umulig å bruke siden i setninger der for inngår i en fast frase (jeg er glad for at).
Det er nok ikke mange som reagerer hvis du velger «feil» i den situasjonen du skildrer. Men hvis du velger da, er det kanskje noen som lurer på hva slags stivbeint og formell type du er. Da kan nesten virke komisk i hverdagslige situasjoner og er strengt tatt ikke nødvendig i formelle situasjoner heller.
Du kunne forresten godt ha sagt: «Jeg drar allerede nå, for jeg skal i …», med en sidestilt hovedsetning. Det svarer mest til fordi. Hvis setningen skal tjene som en ren påminnelse, kan du legge til jo, som i «for jeg skal jo …». Sjansen for for (i stedet for fordi) øker hvis det er en nektelse i setningen foran: «Jeg kan ikke bli lenge, for jeg skal …». Fordi kan lett bli litt tvetydig etter nektelser, som i «Jeg drar ikke nå, fordi jeg skal i syttiårslag …».
Noen vil hevde at fordi + at er dårlig og utflytende språk (slik som «på grunn av at» i stedet for fordi). Men det er ikke helt rimelig. Fordi er opprinnelig en sammensmeltning av preposisjonen for og pronomenet det i dativ (di). Svært forenklet framstilt:
Jeg er glad for det/di at > fordi at > fordi jeg er invitert i syttiårslaget.
Jeg er glad for det/di at > for at jeg er invitert i syttiårslaget.
Fordi at har holdt seg godt i talemålet og er i og for seg god norsk. Men i skrift nøyer de fleste seg med for at og fordi. Det korte er ofte det beste.
Jeg la merke til at dere bruker sjøl og sjølsagt i noen av artiklene deres. Slik skriver jeg også sjøl, og jeg har trodd at det var greit. Men da jeg skulle jeg skrive en fagartikkel i forbindelse med studiene, fikk jeg beskjed om at dette ikke var en akseptabel måte å formulere seg på. Det ble stemplet som dialekt, på linje med tida og kasta. Hvem har rett?
Formelt er det ingenting i veien for å skrive sjøl og sjølsagt på bokmål.
Verken sjøl eller andre former som står i Bokmålsordboka (som tida, kasta o.a.) kan kan stemples som (bare) dialektformer. Alt du finner i Bokmålsordboka, er likestilte former som hører til det ene av de to offisielle norske skriftspråkene.
Det varierer fra fagområde til fagområde hvor vanlig det er å skrive sjøl eller sjølsagt, og mange som bruker disse formene muntlig, er nok redde for å skille seg ut med å bruke dem i skrift. Derfor er det ikke så rart at det dannes oppfatninger av det slaget du har støtt på. Du må selv avgjøre om du skal trosse fordommene.
Er det feil å nevne seg selv først, for eksempel «jeg og Kari»? Jeg ble nylig kritisert for å nevne meg selv først. Jeg sa faktisk «meg og Kari», og det var visst enda verre.
Rekkefølgeregelen er en høflighetsregel. Den forekommer i flere språk (blant annet engelsk). Den har egentlig ikke noe med grammatisk riktig språk å gjøre.
Følg gjerne regelen. Det er det tryggeste.
Til andre som leser dette svaret: Vær klar over at det sjelden er uhøflig ment når noen nevner seg selv først. Det er ikke verdt å legge noen for hat på dette grunnlaget alene.
Vi kan se litt nærmere på beveggrunnene for å innlede med jeg.
Når vi sidestiller to ting (x og y), nevner vi ofte først den (vi mener er den) viktigste. Det er det som er uhøflig med å nevne seg selv først. Men det finnes andre andre vektprinsipp i språket enn viktighet og relevans.
Det er tre tendenser i språket som brytes mot hverandre på dette punktet:
1) det viktigste først
2) det faste først
3) det korteste og letteste først
Det er bare punkt 1 som taler mot å si jeg først. Punkt 2 og 3 taler oftest for.
Det er et generelt mønster at korte og lette ledd gjerne kommer tidlig i setningen eller oppramsingen, mens lange og tunge flyttes utover. Jo lengre de andre leddene i oppramsingen er, jo mer naturlig er det å nevne seg selv først – og det er jo mange som bærer lange og tunge navn. Når man innleder med «Jeg» foran «… og Leif Nebukadnesar Nilsen», får man litt tid til å samle kreftene.
En fordel med å nevne seg selv først er altså at man får bedre tid til å planlegge resten av setningen og komme på navnene som skal nevnes (noe som gjerne blir vanskeligere med åra). Man kan alltid starte med det samme versemålet (rytmemønsteret): troké (altså trykksterk + trykklett staving) og så resten. Det er det som faller mest naturlig på norsk.
Et mulig unntak fra mønsteret er oppramsing med flere navn og konjunksjon bare mellom de to siste: «Jeg, Leif Nebukadnesar og Kari» fungerer dårlig, for det kan høres som om man kaller seg selv Leif Nebukadnesar. Mulige løsninger: «Jeg og Leif Nebukadnesar og Kari» / «Leif Nebukadnesar, Kari og jeg».
Hvis det andre navnet er kort, blir det hipp som happ rytmisk sett («Leif og jeg» / «Jeg og Leif»), men det kan fremdeles være praktisk å nevne det faste leddet (jeg) først og variabelen etterpå.
Navnene i eksemplene ovenfor er brukt i omtale, ikke tiltale. Det er altså snakk om nokså indirekte høflighet. Det skulle være viktigere med høflighet i tiltale, som i «du og jeg». Her er det vanskelig å finne gode grunner til å sette seg selv først.
Til slutt om «meg og». Det kan ikke regnes som korrekt skriftspråk å bruke objektsform (meg) der pronomenet er en del av subjektet. Dette får altså rød strek:
Meg og du var med
Meg og deg var med
Dette er derimot riktig:
Du og jeg (subjekt) var med
De møtte både deg og meg (objekt)
Objektsformen har spredd seg på bekostning av subjektsformen de siste hundre åra. Når et språkfenomen sprer seg, opptrer det gjerne først hos de yngste på et nytt sted. Det kan dermed bli oppfattet som barnslig. Det er et språksosialt faktum som det er verdt å være oppmerksom på.
For mange år siden lærte jeg på et statistikkurs ved universitetet at det heter «veid gjennomsnitt». Nå ser jeg at det stadig oftere kalles «vektet gjennomsnitt». Hva er riktig?
I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.
Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.
Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).
Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):

Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.
Mange skriver at gradestokken kryper når det blir kaldt, men den holder seg da helt i ro på veggen mens kvikksølvet i den siger?
Ja, i det opprinnelige bildet er det utvilsomt kvikksølvet som kryper opp eller ned, men uttrykket med gradestokk (en såkalt metonymi) er blitt så vanlig at det må godtas.
«Kviksølvet kryber» er notert fra 1896. Men allerede for over nitti år siden begynte mange å skifte ut kvikksølvet med gradestokken. Den fullstendige formuleringen «kvikksølvet i gradestokken kryper» har også blitt brukt.
De mest kritiske språkbrukerne vil nok holde seg til kvikksølvet, og det er helt i orden, selv om det er noen tiår siden det hadde overtaket.
PS. Som flere av våre lesere har pekt på, er det ikke kvikksølv i nye termometre. Det fremmer nok bruken av «gradestokken» som substitutt. Men uttrykket med «kvikksølv» må ikke tas så bokstavelig at man risikerer å bli anmeldt for miljøkriminalitet om man bruker det! Det er fremdeles god norsk.
Stadig flere skriver en «måte å gjøre noe», uten «på». Det minner om engelsk «a way to do something». Er det riktig å sløyfe «på»?
Vi mener det ikke er en god måte å gjøre det … på.
«På» sløyfes nok ofte i muntlig norsk, og det har til dels vært godtatt å gjøre det i skrift også, vel å merke der det står mange ord mellom «måte å gjøre» og «på».
Men mange føler at formuleringen er ufullstendig uten preposisjonen. Derfor er rådet vårt klart: Skriv «på». Hvis preposisjonen blir stående langt fra resten av uttrykket, kan det være best å skrive helt om i stedet.
Nedenfor ser du hvor langt Språkrådet selv har vært villig til å gå for å få med «på». Utdraget er fra vår egen publikasjon Godt språk i lærebøker:

Men dette er ikke ideelt formulert. Som sagt kan full omskriving være best når to «på» står så nær hverandre. Det kunne godt vært formulert slik i stedet: «Hvis man vil gjøre forfatteren oppmerksom på tvilsomme passasjer, kan det være lurt å …».
Kva kan brain rot eller brainrot kallast på norsk? Ordet viser til 1) sløvsinn som følgje av overdrive inntak av lettmeltande medieinnhald med låg kvalitet, 2) det tvilsame medieinnhaldet og det verdlause tidtrøytet. Brain rot vart kåra til Oxford Word of the Year 2024.
I den norske Wikipedia-artikkelen om emnet finn vi den direkte omsetjinga hjerneròte (bokmål hjerneråte). Ordet er allereie teke i bruk i både tale og skrift, og det ser ut til å fungere bra.
Hjerneròte høver godt om tilstanden (1), men ikkje fullt så godt om det som fører til han (2).
Ròte er rotning og ròtenskap, ikkje det å få noko til å rotne. Det å få noko til å rotne heiter etter gammalt å røyte (noko). Medieinnhaldet som fører til hjerneròte, kunne i teorien heitt hjernerøyte, og mediebruken eller tidtrøytet kunne heitt hjernerøyting.
Men orda røyting og røyte er ikkje lenger godt kjende i den grunnleggjande tydinga knytt til rotning. Vi må difor nøye oss med hjerneròte i alle tydingane.
Ein merknad om skrivemåte og uttale til slutt: O-ane i orda ròte og rotne er opne – som o-ane i sove og sovne – det vil seie at dei jamnast blir uttalte som /å/ i dei dialektane der dei ikkje blir til /ø/.
Uttrykket «stå i det» irriterer meg voldsomt. «Vi står i det» har nærmest blitt et obligatorisk svar på spørsmål fra mediene om hvordan det går. Jeg bor i utlandet og hører ikke norsk så ofte. Det er vel grunnen til at jeg legger så godt merke til slike nye floskler, mens nordmenn hjemme kokes som frosker over svak varme. Hva har skjedd, og hva mener Språkrådet?
Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.
Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.
Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.
Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.
Nærmere om bruksfrekvens
Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)
Ordbokartikkel
Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:
stå i
1 holde ut ; greie
2 være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med
stå i det
med trykk kun på stå gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg
Det har blitt veldig vanlig å si at den og den «står opp for» en sak eller en gruppe. Er ikke det en direkte oversettelse av «stand up for»?
Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre.
I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).
Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).
Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.
Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.
Endring i bruksfrekvens
Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Jeg lager en del kvisser, og i det siste har jeg fått kritikk for å stille spørsmål av typen «Hva er den største byen i Brasil?» og «Hva er hovedstaden i Australia?». Er det virkelig galt å formulere det slik? Kritikerne hevder at svaret på det siste spørsmålet for eksempel kan være «en stor by».
Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.
Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.
Før het det i stedet:
Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?
Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?
(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)
Konklusjon:
Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».
Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?
Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro.
Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk.
Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968:

Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet.
Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn.
Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski).
Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere:
En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg.
Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker.
Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.
Kva skal ein skriva i staden for enhver, ethvert og noen og enhver på nynorsk?
Bruk i alle fall ikkje einkvar eller eitkvart. Einkvar finst ikkje i nynorsk i denne tydinga, og eitkvart tyder noko heilt anna.
Der du ville ha brukt enhver og ethvert på bokmål, må du velje mellom desse orda og uttrykka:
alle
kvar (einaste)
kvar og ein
kven som helst
Her er noko for kvar smak (altså ikkje *einkvar) til kvar tid (ikkje *eikvar).
Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna, nemleg ‘ein eller annan’. Eitkvart = ‘eit eller anna’ og eikor = ‘ei eller anna’. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.)
Noen og enhver bør du helst ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen hver eller noen og hver. På nynorsk: nokon kvar eller nokon og kvar.
Kan man bruke framsnakke om det motsatte av baksnakke, baktale, slik blant andre kronprinsen har gjort på tv?
Man kan nok det, selv om det strengt tatt er unødvendig eller ulogisk.
Ordet framsnakke skal være lansert av en navngitt opphavsmann som det motsatte av (= et antonym til) baksnakke. Formålet med ordet er å bidra til at det blir mindre baktaling av folk.
Leddet bak- i baksnakke viser til det å snakke negativt om noen bak vedkommendes rygg. Det motsatte skulle da være et av disse to begrepene:
a) å snakke negativt om noen foran (framfor) dem
b) å snakke positivt om noen bak dem
Ifølge tilhengerne av det nye ordet er det betydningen (b) som gjelder. Men da er det egentlig tale om en slags positiv bak-snakking, eller ‘bakros’. Fram- er altså ikke det motsatte av bak- i baksnakking, men har en annen funksjon. Det er litt forvirrende.
Andre språkbrukere har tatt i bruk nyordet helt generelt om
å snakke pent om eller rose
Det er kanskje mer logisk, men slike godord har vi jo mange av fra før.
Endelig har vi to problem knyttet til tidligere bruk av framsnakking og lignende ord.
1 Allerede før nyskapningen kunne man nok i norsk snakke noe(n) fram i betydningen ‘å fremme med snakk’ eller ‘lede fram med snakk’, jf. for eksempel å heie fram. Dette var en nyttig bruksmåte. Forholdet mellom å snakke fram og å framsnakke er litt komplisert.
2 Mye eldre er snakke fram i betydningen ‘snakke rett ut’. Vi har også de gamle adjektivene framsnakkende og framtalende. De kan brukes om et menneske som er ‘åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent’, altså ‘som snakker beint fram’, se Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok.
Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?
Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram.
Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle.
Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp.
Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet oppstart er på frammarsj (sjå diagram til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller på noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid.
Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli.
Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser gjerne til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.)
Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til at folk vel varianten med opp.
Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet.
Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten.
Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot.
Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter:

Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp):

Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv:


Jeg lurer på om ordet forhåndsregel er et egentlig ord, eller om det bare er en misforståelse av forholdsregel.
Forhåndsregel er først og fremst en misforståelse av forholdsregel. I de aller fleste tilfeller er det ordet forholdsregel som bør brukes.
For å oppklare misforståelsen må vi først granske ordet forholdsregel nærmere. Norsk ordbok på ordnett.no forklarer det slik:
forholdsregel forberedende skritt til å møte en vanskelig situasjon: ta sine forholdsregler / ta, treffe de nødvendige forholdsregler mot noe
Synonymer: disposisjon, foranstaltning, forføyning, forsiktighetsregel, kautel, sikkerhetsforanstaltning
Det handler om hvordan man skal forholde seg i framtida. Se også den opplysende ordhistorien i Ordbog over det danske Sprog.
Du kan altså bruke forholdsregel i betydningen ovenfor. Forhåndsregel er det imidlertid tryggest å ligge unna. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre.
Forholdsregler er oftest føre-var-tiltak eller «føregjerder», som det kan hete på nynorsk. De tas med andre ord på forhånd, så det er ikke det minste rart at mange har misforstått ordet. Og det bidrar ikke til å øke oppklaringsprosenten at håndvask kanskje er vår fremste forholdsregel under pandemier (farsott).
Misforståelsen er sikkert hundre år gammel, men den ble holdt i sjakk av våkne lærere, redaktører og korrekturlesere i mange år. Mens forhåndsreglene bare utgjorde et par prosent av beleggene i trykte kilder før år 2000 (jf. nb.no), er forholdet på Internett i dag (der det er relativt mindre korrektur og kvalitetskontroll) muligens minst én til tre (søk med site:no).
Det Norske Akademis ordbok har tatt inn ordet forhåndsregel i to betydninger:
1) ‘regel som er gitt på forhånd’
2) ‘forholdsregel’
Den første betydningen er svært sjelden, og er neppe den folk flest legger i ordet. Betydning 2 (altså forhåndsregel brukt som forholdsregel) er utstyrt med advarselen «uheldig». Den er ikke oppført i vanlige rettskrivningsordbøker som Bokmålsordboka og Nynorskordboka.
På nynorsk har det før helst hett føregjerd, åtgjerd eller rådgjerd. De to siste ordene er også brukt i bokmål, særlig i lovspråk rett etter siste krig. Den mest typiske forholdsregelen er en sikkerhetsforanstaltning (trad. nynorsk føregjerd, tryggingsåtgjerd eller tryggingstiltak). I nyere tid har forberedelser og tiltak (bl.a. sikkerhetstiltak, sikringstiltak, forberedende tiltak og forebyggende tiltak) tatt over mye av plassen til forholdsregel i bokmål. Det blir nok klarere slik.
Hva ligger i ordet «innen»? Omfatter «innen torsdag» også torsdag, eller går grensa natt til torsdag klokka 00.00? Og hva med uttrykket «innen 1. juni»? Er 1. juni inkludert?
Det er vanlig å tolke det slik at dagen er medregnet (altså at hele torsdag og 1. juni er innen fristen), men man kan ikke stole på at det er meningen! Man bør derfor velge andre formuleringer når man skriver selv.
Når fristen er et tidspunkt, for eksempel torsdag klokka 12, er det grei skuring. Da betyr innen det samme som seinest, som i denne sammenhengen betyr det samme som før.
Når ordet etter innen betegner et tidsrom, kan det være uklart hva som er ment: seinest (altså = innenfor) eller før. Rådet til den som skriver, er derfor: Velg før eller seinest i stedet eller sett et tidspunkt som frist.
Det er særlig frister satt til den første i måneden (eller uka) som skaper tvil. Det er ikke rart om innen 1. juni brukes eller tolkes som ‘før utgangen av mai’, altså ‘før juni’. Det er kanskje større enighet om at dagen er medregnet i innen 30. juni.
Innen + årstall kan også være vanskelig å tolke – om man ikke alt er inne i det aktuelle året.
Hvis selve utsagnet åpner et tidsrom, som «innen to timer» (altså regnet fra nå), er innen klart og greit. Det samme gjelder innen så og så lang tid fra et tidspunkt. Når det gjelder frister på så og så lang tid regnet fra et tidsrom (en dato), gjelder spesielle regler; se siste bolken nedenfor.
Diskusjonen er gammel. Under odelstingsforhandlingene om endringer i skatteloven i 1893 falt disse ordene:

I Norsk Skoletidende fra 1912 har pipa en litt annen lyd:

Her er et tidligere svar fra Språkrådet, hentet fra boka Råd om språk:

Eksempler:
innen en uke fra torsdag
innen to måneder fra den 14. januar
innen tre år fra 1.1.2021.
Paragraf 148 i domstolloven opererer her med et romslig fristbegrep:
Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe.
Det vil for eksempel si at fristen «innen én uke fra (eller fra og med) torsdag denne uka» betyr ‘seinest torsdag neste uke’, med andre ord har man opp til åtte dager på seg. Likeledes betyr «innen to måneder fra den 14. januar» ‘seinest den 14. mars’, slik at en tomånedersfrist egentlig er en frist på to måneder og én dag.
Paragrafen gjelder strengt tatt bare prosessuelle frister (altså frister for domstolene), men Høyesterett har i en kjennelse (HR-2022-175-U) slått fast at det er rimelig å operere med dette fristbegrepet ellers også, hvis ikke noe annet er uttrykkelig fastsatt (som i forskrift til lov om statens ansatte mv. § 9, der det står eksplisitt: «[p]røvetid etter statsansatteloven § 15 løper fra og med tiltredelsen til og med dagen før samme dato i den sjette måneden etter tiltredelsen»).
Jeg lurer på om ordet derimot er brukt på riktig måte her:
1) De dro for å filme videoer av undervannsstunt til TikTok og YouTube. Det gikk derimot ikke helt som forventet.
2) NN har lang erfaring som øre-nese-halsspesialist. Han har derimot aldri vært borti pasienter med hvitløkfedd sittende fast i nesen.
3) Jeg har hørt mangt om mye, men ørene har derimot ikke falt av.
Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler.
Det som kommer etter «derimot», må stå i rak motsetning til noe som står foran «derimot» (tidligere i setningen eller i forrige setning).
Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt i setningen foran.
Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen i eksempel 2 stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti.
Om 3: Vi har riktignok et munnhell som lyder slik: «Man skal høre mye før ørene faller av» – men det står jo ikke i første del av setningen at «jeg» har hørt så mye at ørene faktisk burde ha falt av. Det står heller ikke noe om ører eller om det å falle av. Det er altså ingenting som står i en derimot-motsetning til ører som ikke faller av.
I alle eksemplene mangler en direkte motsats foran «derimot». I noen av eksemplene kan man nok tenke seg en motsetning, men det er altså ikke nok. Den må være eksplisitt formulert.
Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid.
Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid.
I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Nedenfor er noen eksempler med innledende nektelse. Vi tar med tilsvarende formuleringer med men og imidlertid.
Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her.
Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre:
Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen:
1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis.
2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis.
3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis.
Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende (her settes Ola ganske enkelt i motsetning til Kari), men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.
I andre Mosebok 24,6 stod det før at Moses skvette paktblodet på folket; i den siste omsetjinga står det at han stenka blodet. Eg tel no 25 tilfelle av stenking i Det gamle testamentet, mot 0 før. Stenke er eit markert bokmålsord. Kvifor er ordet skvetta «degradert»?
Vi kjenner ikkje detaljane i arbeidet med bibelomsetjingane, så vi kan ikkje gje noko fullgodt svar. Stenka vart godkjent i nynorsk i 1984, men du har rett i at det kjem frå bokmål. Det har vore fint lite nytta i nynorsk før, for å stenke har heitt å skvetta eller skvette i alle dialektar som nynorsken byggjer på, nett som et stenk har heitt ein skvett.
Skvetta er konsekvent nytta i tidlegare bibelomsetjingar til nynorsk og står framleis tjue gonger i den nye omsetjinga frå 2011. Slik er utviklinga:
bokmål sprenge (omsetjinga frå 1930)
nynorsk skvetta (omsetjinga frå 1938)
> bokmål stenke (omsetjinga frå 1978)
> bokmål stenke/skvette (omsetjinga frå 2011)
> nynorsk stenka/skvetta (omsetjinga frå 2011)
Skvette har altså kome inn i bokmål samtidig som stenka har kome inn i nynorsk. Med eitt unnatak (Esekiel 43,18) er det samsvar mellom målformene. Men samsvaret manglar grunnlag i nynorsktradisjonen.
Vekslinga mellom stenking og skvetting er rett nok ikkje heilt tilfeldig; ho svarar nokolunde til eit skilje i grunnteksten mellom to ulike hebraiske ord.
Men dette skiljet er ikkje så viktig at det er reflektert i alle omsetjingar til nærskylde språk. Engelske biblar har stort sett sprinkle utan omsyn til samanhengen, og tyske har sprengen. Både i eldre og nyare danske omsetjingar kan vi finna stænke brukt utan skil. Kor som er, handlar det om rituell skvetting av blod, olje eller vatn.
I dei danske omsetjingane som skil mellom verba, ser det ut til at stænke er nytta om lag der dei norske har skvetta, og sprænge der dei norske har no har stenka. Det er litt pussig med tanke på at norsk stenking har rot i dansk.
Merk elles at ein ikkje automatisk skal bruka ulike ord i ei omsetjing der kjeldeteksten har ulike ord. Det avgjerande er om målspråket (det ein omset til) til vanleg skil på same måte som kjeldespråket gjer. Ein innfører ikkje variasjon berre fordi det er teknisk mogleg.
Stenke har same rot som norrønt støkkva, men det kjem ikkje av støkkva, slik somme ordbøker hevdar. Støkkva vart til støkkja, som ikkje blir nytta om væske som skvett. Til det har vi nettopp verbet å skvetta.
I dansk er skvætte mykje mindre brukt om skvettande væske; til dømes er å skvetta vatn på gåsa = at slå vand på en gås. I Knud Leems samling av norske dialektord frå 1700-talet måtte skvette forklarast for danskspråklege lesarar, slik:

I Nynorsk etymologisk ordbok frå 1919 (med forklaring på riksmål) måtte ordet skvetta framleis forklarast med stænke:

Dansksprega ord og former i norsk har alltid vore rekna som finare eller meir høgtidlege enn tilsvarande norske. Noko av meininga med nynorsken, og ikkje minst med dei tidlegare bibelomsetjingane, har vore å setja dette systemet ut av spel. Dersom motivet for innføring av stenking er stilistisk, er det eit tydeleg brot med tidlegare bibelomsetjing til nynorsk. Det å innføra stenking om ei viss form for skvetting i den nynorske bibelteksten har om lag same stilistiske verknad som innføring av *spising om ei viss form for eting. Eit liknande grep er innføringa av klipper i nynorskbibelen (for berg/fjell og andre namn på slike formasjonar som vi finn i norske stadnamn).
Vekslinga mellom stenking og skvetting i 2011-omsetjingane fylgjer ikkje nokon klår stilistisk logikk, så stilvekslinga (eller stilbrotet) er nok ikkje tilsikta. Det er truleg berre ein biverknad av freistnaden på å gje att eit skilje mellom to ulike ord i grunnteksten.
Kva heiter unntatt offentlighet eller unntatt offentligheten på nynorsk?
Du kan mellom anna skrive unnateke frå offentleg innsyn.
Bokmålsordet offentlighet kan delast i tre:
1 ålmenta/allmenta (= bokmål allmennheten), folk flest, publikum
2 omtale, publisitet
3 offentleg innsyn (dvs. innsyn for ålmenta)
Slik er det òg inndelt i boka Med andre ord av Magne Rommetveit. Under 3 der finn vi «unntatt offentlighet»:
dokumenter som er unntatt offentlighet: dokument som offentleg innsyn ikkje gjeld for / som ålmenta ikkje får høve til å sjå
unntatt fra offentlighet er privat korrespondanse: (rett til) offentleg innsyn gjeld ikkje private brev.
Det kunne vore nok med
ikkje for ålmenta
ikkje (til) ålment innsyn
ikkje offentleg innsynsrett
ikkje offentleg
Det vanlegaste er likevel
unnateke offentleg innsyn, ofte forenkla til unnateke innsyn og forkorta til u.off.
Det bør helst heite unnateke frå offentleg innsyn. Unnateke(n) er jamstilt med unntatt i rettskrivinga.
Å unnta noe fra offentlighet er å gjere unntak frå innsyn for noko, men det kan av og til omsetjast med å halde noko utanom offentleg innsyn.
Offentlighetsprinsippet kan kallast innsynsprinsippet, men offentlegprinsippet og offentlegheitsprinsippet er òg i bruk.