Hopp til hovedinnhold

Språkspørsmål og svar

Valgte kategorier:

  • Sammensatte ord

Heter det «tre Volvo lastebiler» eller «tre Volvo-lastebiler»?

Svar

Begge deler er mulig.

Vi bruker oftest bindestrek til å sette sammen merkenavn + substantiv: Office-program, Ikea-sofa, Freia-sjokolade, Toro-saus, Tine-yoghurt.

Når substantivet er sammensatt

Hvis substantivet etter merkenavnet selv er sammensatt av flere ord (f.eks. lastebil i stedet for bil), skjer det noe. I ubestemt form er det da vanlig å la merkenavnet stå for seg, nærmest som et adjektiv: Sony øretelefoner, Freia kokesjokolade, Tine vaniljeyoghurt. 

Eksempel med Volvo:

en Volvo-buss, to Volvo-busser
men en Volvo lastebil, to Volvo lastebiler
ved siden av en Volvo-lastebil, to Volvo-lastebiler

I bestemt form må vi likevel bruke sammensetning (med bindestrek):

Volvo-bussen, Volvo-bussene
Volvo-lastebilen, Volvo-lastebilene

Volvo-lastebiler uttales som /volvolastebiler/. Volvo lastebiler uttales ofte med en liten pause etter Volvo og alltid med sterkt trykk på last-.

Du kan stole på språkøret ditt og velge det som passer deg, enten det gjelder Volvo-lastebiler, Husqvarna-symaskiner, Electrolux-støvsugere eller noe annet. Hvis setningen knirker, kan du ty til preposisjonen fra (som i «en sofa fra Ikea», «ferdighus fra Moelven» og «tre tonn Kong Haakon fra Freia»).

Stofford

På liknende vis behandler vi en del stofford, altså ord for metaller, treslag og annet.

Eksempel:

Ubestemt form:

et eikebord, to eikebord
men et eik skrivebord, to eik skrivebord
ved siden av et eikeskrivebord, to eikeskrivebord

Bestemt form:

eikebordet, eikebordene
eikeskrivebordet
, eikeskrivebordene

Hvis vi bruker preposisjon i stedet, er det av (eller i) som gjelder: et skrivebord av (eller i) eik.

Er det riktig å skrive Jeløya-plattformen, Granavolden-plattformen og Sundvolden-plattformen, slik de aktuelle regjeringene selv har gjort?

Svar

Når regjeringspartiene først har utformet dokumenter med slike skrivemåter i tittelen, er det ikke galt å bruke nøyaktig de samme titlene i henvisninger (da må bindestreken også være med). Men navnelagingen er ikke ideell.

Det varierer også om de titlene regjeringen har brukt, står i selve dokumentene.

Det må være helt i orden å referere slik i stedet:

Hurdalsplattformen, Granavollplattformen, Jeløyplattformen, Sundvollplattformen 

eller:

Hurdalserklæringen, Granavollerklæringen, Jeløyerklæringen, Sundvollerklæringen, Voksenåserklæringen, Sem-erklæringen

eventuelt:

Hurdalserklæringa, Granavollerklæringa, Jeløyerklæringa, Sundvollerklæringa, Voksenåserklæringa, Sem-erklæringa

Når vi bruker -voll- i stedet for -vold-, zoomer vi ut fra Granavolden Gjæstgiveri og Sundvolden Hotel til hele stedet der etablissementene ligger.

Sammensetningsformene uten bøyningsendelser er i tråd med tradisjonell norsk språkbruk, jf. for eksempel Holmenkollbakken, ikke *Holmenkollenbakken. Se ellers artikkelen om Skansetunnelen.

Hvordan skal vi stave navnet ren energi-pakken?

Svar

Du har stavet det helt riktig.

For det første har navn på lover og regelverk stort sett liten forbokstav på norsk. Det heter for eksempel jernbanepakken.

Hvis vi setter sammen uttrykket ren energi med pakke uten videre, får vi *ren energipakken. Men det er ikke en god skrivemåte. Det ser ut som om ren står til helheten energipakken og ikke bare til energi!

Derfor må vi sette inn en bindestrek, slik at vi lettere ser hva som hører sammen med hva. Den riktige skrivemåten er altså:

ren energi-pakken

Slik kan vi gjøre med de fleste uttrykk med adjektiv + substantiv + substantiv. Hvis vi vil være ekstra tydelige, kan vi også bruke to bindestreker.

Det heter fagspråk og språkfag, ikke fagsspråk og språksfag. Det heter tydeligvis også naturfagbygg og fremmedspråkopplæring? Men hvorfor dukker det opp en s etter fag og språk i andre lengre sammensetninger, som for eksempel hovedfagsoppgave og klarspråksarbeid?

Svar

Kort sagt er det mye vingling med såkalt fuge-s (eller binde-s) i norske sammensetninger. Når du er i tvil om det skal være s eller ikke i et ord med tre ledd, må du rett og slett slå opp i ordbøkene. Finner du ikke det aktuelle ordet der, må du se på ord med samme andreledd.

Du kommer langt med Bokmålsordboka og Nynorskordboka, men du finner flest lange sammensetninger i Tanums store rettskrivningsordbok.

Det er dessverre ikke mulig å sette opp faste regler for når det skal være binde-s i sammensatte ord. I ord med to ledd finner vi begge deler i rikt monn. Binde-s er svært vanlig i sammensetninger med både intetkjønnsord, hankjønnsord og (i litt mindre grad) hunkjønnsord (jf. for eksempel lands-, kvelds- og tids-, men sol-).

Mønsteret for lengre sammensetninger går på tvers av mønsteret for kortere sammensetninger.

Allment om -s- i såkalte treleddinger

Det er oftere binde-s i treleddinger (ord som består av tre ord) enn i andre sammensetninger. Kort sagt er hovedmønsteret s etter andre ledd. S-en får her en spesiell funksjon: å markere skillet mellom et sammensatt forledd og et etterledd. Eksempel: rødvinsflaske står for rødvin + flaske, ikke rød + vinflaske. (Merk at toleddingen vinflaske ikke har noen s.)

Det finnes mange unntak fra mønsteret. Det heter for eksempel bærtur og blåbærtur uten s, og dessuten bruker vi sjelden -s etter ledd som slutter på vokal. Du kan lese mer om både hovedmønster og unntak i Norsk referansegrammatikk på s. 70–73.

Unntakene dreier seg bare unntaksvis om semantikk, som i vaskebjørnpels (en vaskebjørns pels) kontra vaskebjørnspels (pels av vaskebjørn), for å ta et litt konstruert eksempel. Vi kan likevel vente å finne nokså konsekvent -s -der sisteleddet viser til et produkt av et slag eller stoff som de to første leddene angir. Sjansen for s er også ekstra stor hvis begrepet er gammelt og ordet godt innarbeidet.

Binde-s-en glimrer derimot ofte med sitt fravær der vi har lange rekker av konstruerte sammensetninger, som i lovtitler, artsnavn og andre fagtermer.

Ord med fag og språk er to av unntakene fra hovedregelen om s i treleddinger, men ingen av dem er gjennomførte unntak. Det varierer fra ord til ord om -fag- og -språk- får s eller ikke.

Sammensetninger med -språk-

Av treleddinger med -språk- er bare noen få oppført i ordbøkene.

I Tanums store rettskrivningsordbok står disse treleddingene uten s:

barnespråkforsking
fremmedspråkopplæring
ordspråksamling

Disse treleddingene står med s i Tanums:

skriftspråkstradisjon
nabospråksforståelse

I sammensetninger med fagspråk må både -s- og ingen fuge godtas.

Språkrådet bruker selv klarspråks- i sammensetninger. Det har satt seg. Danskene og svenskene bruker også -s- her.

Vi har ellers sett både parallellspråks- og dagligspråks- brukt i sammensetning. Det må være grei språkbruk. I tospråks-, trespråks- og flerspråks- er det nødvendig med s. Tospråksbruk står i Nynorskordboka.

Sammensetninger med -fag-

Når det heter butikkfagskole, hotellfagskole og helsefagarbeider, henger det nok litt sammen med at det heter fagskole og fagarbeider. Men generelt er det ikke vanlig med s i sammensetninger med fag fra gammelt av. For eksempel har det alltid hett

naturfaglinje

I tråd med dette anbefaler vi for eksempel:

naturfagtime
naturfaglærer
samfunnsfagoppgave

Derimot har vi s i alle de gamle sammensetningene med grunnfag, mellomfag og hovedfag:

grunnfagsundervisning
mellomfagseksamen
hovedfagskandidat

Det er mye vakling i ord med realfag-. Før har det vært vanligst med

realfagundervisning
realfaglærer
realfagstudent
realfagstudium

– og i tråd med det må disse variantene være brukbare:

realfagbygg
realfagbibliotek
realfagkantine

Men variantene med -realfags- har lenge vært på frammarsj, og de kan ikke regnes som gale.

I den relativt nye sammensetningen frontfagsmodellen er fuge-s normalen.

Heter det nordnorsk, nord-norsk eller Nord-Norsk?

Svar

Navnet på landsdelen skrives Nord-Norge, men det tilsvarende adjektivet skrives uten bindestrek, altså nordnorsk.

På samme måten er det med disse ordene:

Sør-Norge og sørnorsk
Midt-Norge
og midtnorsk
Vest-Norge og vestnorsk
Øst-Norge
og østnorsk

Hvordan skriver man sammensetninger med egennavn, for eksempel med et stedsnavn eller et varemerke som første ledd?

Svar

Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.

Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv.

Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).

Bare små bokstaver

Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.

Når helheten er et egennavn, eller nesten

Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!

Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.

Heter det senior utvikler eller seniorutvikler på norsk (jamfør engelsk senior developer)? Og hva med forbokstaven?

Svar

Korrekt skrivemåte på norsk er seniorutvikler, jamfør seniorrådgiver, senioringeniør og så videre.

Det skal være liten forbokstav i stillingstitler.

Eg veit at ein kan skriva «50-årsdag». Men kan ein òg skriva «50 års dag», «50-års-dag» eller «50 års-dag»?

Svar

Nei. Dei einaste rette skrivemåtane er 50-årsdag og femtiårsdag.

Det same gjeld 50-årslag og femtiårslag og tilsvarande med fest til slutt.

Til dømes bør ein ikkje invitera til «50 års fest» eller «femti års dag» om ein ikkje har svært god råd eller kan ta gjestene med på romferd, for desse uttrykka viser til festar og dagar som varer i femti år.

Andre samansetningar som følgjer same prinsippet, er

100-årsjubileum
18-årsgrense (men til dømes 18 års erfaring)
2015-resultat (som sjeldan vil vera lik 2015 resultat)

Korleis skal advent uttalast? Og heiter det advent- eller advents- i samansetningar?

Svar

Advent kjem av latin adventus Domini, altså ‘Herrens kome’. Det blir som kjent brukt om dei siste vekene føre jul, som er dei fyrste vekene av kyrkjeåret.

Uttale

Ordet blir uttalt med trykk på fyrste stavinga og med tostavingstonelag (tonem 2). I dialekt har trestavingsforma advente (og adventa) òg vore utbreidd.

Samansetningar

Samansetningar med advent får oftast -s- i skriftmålet. I Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål) står samansetningane adventsfarge, adventskalender, adventslys, adventspreken, adventssøndag, adventstid. I Nynorskordboka står adventskalender, adventskrans, adventsstake, adventssundag, adventstid.

(På Svalbard har vi likevel Adventfjorden og Adventdalen, men desse namna har eit heilt anna opphav enn advent, sjå Store norske leksikon.)

Hjå Alf Prøysen finn vi «Adventvise», som viser at -s- tradisjonelt ikkje er einerådande i norsk.

Særleg i nynorsktradisjonen ser ein ofte samansetningar med advent utan s. Hovudgrunnen er nok at advent er eit hokjønnsord, og at -s opphavleg ikkje er ei genitivsending for hokjønn.

Samansetninga adventstid

Eit anna spørsmål (som Språkrådet har fått fleire gonger) er om ordet adventstid eigentleg trengst. Oftast gjer det nok ikkje det. Advent åleine står for ‘adventstid’, jamfør uttrykka i advent(en) (bokmål) og i adventa (nynorsk). Men det er ikkje gale å leggja til -tid.

I en av våre større dagsaviser leste jeg nylig om «kopperepidemiene» som har tatt livet av så mange opp gjennom tidene. Men det heter vel fremdeles koppeepidemiene?

Svar

Ja, å skrive kopperepidemi kan sammenlignes med å skrive meslingerepidemi.

Sykdommen kopper har trolig navn etter sykdomsutslettets likhet med koppsatt hud (se koppsetting). Kopper er da flertall av kopp, som i sammensetning heter kopp- eller koppe-.

Kjente sammensetninger er adjektivet kopparret og substantivene koppesmitte og koppevaksine. (Koppervaksine vil vi ikke anbefale, se siste avsnitt nedenfor!)

Boler og pokker

I eldre norsk folkemål het sykdommen bole(sott), kveise(sott) eller (små)poke (jf. lavtysk pocke ‘blemme’ og engelsk smallpox). Kopper og pokker ble tidligere brukt om hverandre i både dansk og norsk, og det kan være en viss sammenheng mellom ordene. Men det taler uansett ikke for å skrive noe annet enn koppe- i sammensetning.

Kopper- er noe annet

Sammensetninger med kopper- betyr det samme som sammensetninger med kobber-, for kopper er en særnorsk betegnelse for metallet med symbolet Cu. De fleste har hørt om gullfeber, men kopperepidemi er ikke noe innarbeidet begrep!

Kan eg kalle oldebarnet mitt eit barnebarnsbarn? Eg høyrer sjeldan det ordet no. Eg skriv forresten eit barn – fleire born, så kva skal eg skrive dersom eg får fleire etterkomarar av dette slaget?

Svar

Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn.

Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor

eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn

Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko.

Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen

I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn.

Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud

hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei.

I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd:

For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet.

Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:

Jeg ser annonser for både plastisk kirurgi, plastikkirurgi og plastiskkirurgi i avisene. Hva er riktig? Og hva med utøverne av faget? Både plastiske kirurger og plastikkirurger skjærer så å si i ørene.

Svar

Både plastisk kirurg(i) og plastikkirurg(i) er i bruk og må godtas. Plastiskkirurgi er en sammenblanding og en misforståelse.

Plastisk kirurgi er den mest tradisjonelle formen, og det er den som står i de norske allmennordbøkene. Norske medisinske ordbøker har mest plastikkirurgi, i likhet med nyere danske og svenske allmennordbøker. I en NOU fra 1974, Plastikkirurgiske inngrep, velger det offentlige å skrive plastikkirurgi og plastikkirurg i tråd med «moderne skandinavisk språkbruk». Men plastisk kirurgi dominerte i norsk til etter tusenårsskiftet. Det heter fremdeles helst plastiske operasjoner (uttrykket er over hundre år gammelt).

Betydningen av ordet plastisk i forbindelser som plastisk kirurgi og plastisk operasjon er forklart på denne måten i Norsk Riksmålsordbok:

«med., som går ut på fornyelse (forskjønnelse) av tapt, misdannet ell. syk legemsdel ved overførelse av friskt vev»

Plastikk (med trykk på siste staving) og det plastiske dreier seg i utgangspunktet om ‘det formbare’. Derfor kan uttrykk som plastiske kirurger få en komisk klang, for det er jo ikke selve kirurgene som er plastiske i denne betydningen. Også plastikkirurger kan virke komisk, siden mange sier plastikk om stoffet plast (riktignok med trykket på plast-). Men hensynet til effektivt fagspråk trumfer gjerne slike hensyn.

Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator?

Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen.

Svar

Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).

Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.

Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»

I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)

Bør det hete Skansentunnelen eller Skansetunnelen? Bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?

Svar

Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen i Bergen har vi således Skansebakken. Andre eksempler:

Sandviken – Sandviksveien
Gardermoen – Gardermobanen
Holmenkollen – Holmenkollbakken
Nesodden – Nesoddtangen
Majorstua – Majorstuveien
Vålerenga – Vålerengtunnelen

Når det for eksempel heter

Sinsen – Sinsenkrysset
Skøyen – Skøyenveien

er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med -vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.

Skal sammensetninger med flyktning og lærling ha -e- eller ikke? Eksempler: flyktningleir og lærlingplass.

Svar

Slike sammensetninger skal ikke ha -e-. Det heter altså nettopp flyktningleir og lærlingplass. Vikingskip, høvdingsete og kyllingvinge er ord av liknende slag.

Du kan søke selv i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka etter flyktning% og lærling%. Vi ramser opp en del sammensetninger nedenfor for å gjøre denne artikkelen lettere å finne:
flyktninghjelp, flyktningkonsulent, flyktningkontor, flyktningkonsulent, flyktningkonvensjonen, flyktningkrise, flyktningleir, flyktninglos, flyktningmottak, flyktningorganisasjon, flyktningråd, flyktningsituasjon, flyktningspørsmål, flyktningstatus, flyktningstrøm, flyktningtjeneste, flyktningtrafikk

lærlingbedrift, lærlingforhold, lærlingkonferanse, lærlingkontrakt, lærlinglov, lærlinglønn, lærlingombud, lærlingopphold, lærlingordning, lærlingpolitikk, lærlingplass, lærlingråd, lærlingsamling, lærlingtetthet, lærlingtilskudd, lærlingutveksling

I gamle dager brukte man ofte -e- i sammensetning, slik danskene gjør. Dette er ikke helt uten grunnlag i norsk, men allerede for over hundre år siden skar man gjennom og fjernet e-en; se for eksempel Retskrivningsordbok over det norske riksmaal (S. Juell Tønnessen, 1910). Da vi senere fikk en rekke sammensetninger med flyktning-, var mønsteret klart. Likevel holdt e-en seg svært lenge i flyktning-sammensetningene, i mange miljøer til etter tusenårsskiftet.

Hvorfor heter det ikke høyttrykksspyler med to t-er? Det er jo snakk om høyt trykk. I ordboka står det ellers høyttaler ved siden av høytaler, så det burde vel i det minste vært valgfritt?

Svar

Det vanligste fra gammelt av er at et adjektiv som settes sammen med et etterfølgende substantiv i intetkjønn, ikke bøyes. Tenk på ord som blåbær, grovbrød, gråvær, storting.

Vi har også en del valgfrihet på dette området, særlig i nyere ord, jamfør paret varmtvann/varmvatn i bokmål.

Høytrykk

Ordet høytrykk er av samme slag som høyfjell (ikke høytfjell!). Skrivemåten stemmer med den gjengse uttalen, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Det er ingen grunn til å skrive høyttrykksspyler.

Høy(t)taler

Høyttaler er en sammensetning av en litt annen type, der t-en i høyt ikke har med intetkjønn å gjøre. Høyttaler er av omtrent samme slag som høytsvevende, høytlønnet osv. Første ledd er her adverb: Det tales, sveves og lønnes høyt. Tendensen til -t er sterkest i slike ord.

Høyttaler uttales med enstavingstonelag (tonem 1), altså som bøndene, ikke bønnene. Høytaler og høgtaler har tostavingstonelag (tonem 2) .

Ellers er det en del inkonsekvens i skrivemåten av liknende ord.

Heter det hakeslepp eller hakaslepp? Jeg har sett alle mulige varianter, til og med hakeslipp.

Svar

Det eldste på trykk er hakeslepp (1960), som brukes på både bokmål, riksmål og nynorsk. Fra 1984 finner vi også hakeslipp. Begge deler er tillatt i rettskrivningen.

Varianten med -a- (hakaslepp) er en frarådd hypernorvagisme.

Sammensatte ord med -a- (som selatøy og haraball) er vanlige i østlandsmål. Men første ledd i slike sammensetninger er hankjønnsord (en sele og en hare, eller på dialekt: en sæla og en hara). Hake (kroppsdelen) er derimot et hunkjønnsord. I tradisjonelt bygdemål omkring hovedstaden heter ei hake ei hoko eller ei huku, ikke en haka (som betyr noe annet). Det skulle i prinsippet gi hukuslepp og hokoslepp. Disse formene er likevel uvanlige, for hakeslepp har ikke vært noe utbredt ord i gamle dager. Det er en kreativ nyskapning på dialektgrunnlag, trolig inspirert av jaw drop.

Den nyeste varianten, hakaslepp, er trolig laget av folk med begrenset kunnskap om østlandsgrammatikk som har ønsket å gjøre ordet ekstra ekspressivt ved å tilføre enda et dialektalt trekk.

Haka- er sammensetningsformen av et helt annet ord, nemlig en haka (bokmål en hake), som i båtshake og fløterhake. Hvis man slipper båtshaken eller fløterhaken, kan det nok i prinsippet kalles et hakaslepp eller hakaglepp, men det har ikke noe noe med haka i ansiktet å gjøre. Det er hankjønnsordet hake vi finner i f.eks. hakapik, og (dialektalt) hakaskaft. Hakapik er et ganske kjent ord som kan ha virket som mal for hypernorvagismen.

Ei hake og en hake ligger såpåss nær hverandre i betydning at ordene fort kan bli forvekslet. Det medvirker til sammenblandingen at det fonetisk og semantisk beslektede ordet kjake er et hankjønnsord som heter kjaka- i sammensetning.

Vi kan sette opp noen typiske østnorske bøyningsmønstre til slutt:

Hunkjønn:
ei furu – den furua – et furubar

ei huku – den hukua – et hukuslepp
ei hoko – den hokoa – et hokoslepp
normalisert: ei hake – den haka – et hakeslepp

Hankjønn:
en haka – den hakan – en hakapik

en kjaka – den kjakan – et kjakabein
en hara – den haran – et haraball

Satt på spissen: hokoskjegg og hokoslepp, men kjakaskjegg og kjakaslepp.

Jeg har skrevet barne-og ungdomsidrett på denne måten. Er det riktig stavemåte?

Svar

Nei, det mangler et mellomrom. Det skal være barne- og ungdomsidrett.

Barne- og ungdomsidrett er en avkortet måte å skrive barneidrett og ungdomsidrett på. Orddelen idrett er sløyfet det første stedet for å slippe gjentakelse. Fjerner du mellomrommet, blir det som om det stod barneidrettog ungdomsidrett.

Skal ein skriva to-nivå-modell, to-nivåmodell eller tonivå-modell?

Svar

Det bør skrivast i eitt: tonivåmodell.

Det heter tydeligvis sjefredaktør og ikke sjefsredaktør. Men det er vel en sjefsstilling, med -s-? Hvor er logikken?

Svar

Dette henger sammen med et tradisjonelt mønster der sjef- betyr ‘over-’ og sjefs- betyr ‘som hører til sjefen’. Mønsteret kan være i ferd med å rakne, men det er viktig å beholde det der vi ellers får tvetydighet, som i sjef(s)sekretær.

‘Over-’ eller ‘sjefens’?

Slår du opp i større ordbøker, vil du se at det står sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjeffotograf, sjefforhandler, sjefingeniør og sjefredaktør uten -s-. Vi kan legge til sjefdirektør og sjefflygeleder. Sjeføkonomene lyder stort sett regelen, enda de oftest mangler i ordbøkene. Sjefkokk (overkokk) er av samme slag, men sjefskokk i samme betydning ble fort vanlig. Felles for alle disse er at sjef- betyr ‘hoved-’ eller ‘over-’.

En sjefsekretær er en førstesekretær. En sjefssekretær er derimot sjefens sekretær, slik en sjefstjener (foreldet) er sjefens tjener. Disse hører altså til sjefen i en viss forstand, nesten på linje med sjefskontor, sjefsstilling og sjefsegenskaper.

Avvik fra hovedmønsteret finner vi langt tilbake i de fleste parene, men sjelden i sjefredaktør.

Tendens: nye sjefer får -s- uansett

Sammensetningene sjefredaktør (som er av de eldste ordene her) og sjeføkonom (som er nyere) bygger altså på den samme logikken som chief editor og chief economist. Det virker som om sjef- i betydningen ‘hoved-’ ble svekket utover på 1900-tallet, mens substantivet sjef med tilhørende fuge-s ble styrket (helt til engelsk – men bare i enkelte tilfeller – fikk større innflytelse). Mellom sjefredaktørene og sjeføkonomene er det mange betegnelser som vakler mellom sjef- og sjefs-, som sjefkonsulent/sjefskonsulent.

De fleste sjeffysioterapeuter kaller seg visst sjefsfysioterapeut, og den samme s-en ser vi ofte hos sjefforskerne/sjefsforskerne. I ordet sjefshurpe – som vi har fått spørsmål om – har nok s-en vært der hele tiden, enda logikken ovenfor tilsier sjefhurpe, for det er sjelden snakk om hurpa til sjefen. I likestillingens navn legger vil til sjefsidiot, som nok oftest er en mann (det er i alle fall vanligere å skrive «han er en idiot» enn «hun er en idiot»). Vi finner dessuten oftest s i sjefsmoderator.

Det kan til og med tenkes at slanguttrykket (helt) sjef har fremmet s-bruken i det siste, for sammensetninger med sjef i denne betydningen har gjerne -s-.

Vi noterer oss at danskene på sin side har gått den andre veien og rendyrket chef- uten s i rettskrivningen. I svensk ser det ut til at de rendyrker s-varianten i noen ord, men ikke i andre (jf. f.eks. chef(s)post og chef(s)ko(c)k i de to språkene). Et siste eksempel: Svensk og norsk vakler mellom variantene i sjef(s)dirigent, mens danskene holder s-en unna.

Hvorfor heter det enspråklig ordbok? Ordboka handler jo om ett språk, ikke én språk.

Svar

Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød.

Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.

Jeg ser stadig oftere at folk skriver russergrensen og russergrensa. Selv har jeg alltid sagt russegrensa, uten r. Hva er riktig?

Svar

Denne sammensetningen er ikke normert, det vil si at skrivemåten er valgfri, men det er ingen tvil om at russegrensa og russegrensen uten -r- er det tradisjonelle i norsk.

Forleddet russe- finner vi i en rekke sammensetninger, blant annet artsnavn (russearve, russegras, russelaks, russekveke, russekobbe, russevåk) og ord knyttet til pomorhandelen og samkvem med russere (russefartøy, russehandel, russemel, russenorsk). Merk også det folkelige meteorologiske uttrykket russevarme.

Russe- er det tradisjonelle enten det gjelder Russland, innbyggerne eller noe russisk generelt. Varianten russer- brukes bare når sammensetningen peker mot innbyggerne, som russervennlig og russerfiendtlig. I akkurat disse tilfellene er r-en blitt nødvendig.

Men tradisjonelt viser russe- spesifikt til russere også. Merk at det i nordnorske aviser nesten utelukkende het russefange til lenge etter krigen, enda ordet viser klart til russere, ikke til Russland. (De fleste fangeleirene var i Nord-Norge.)

Vi ser et omslag i avisene i både nord og sør etter tusenårsskiftet. Det blir mer russer- og mindre russe-. Hovedgrunnen er nok at kjennskapen til innarbeidet ordbruk er svekket, men det er sikkert en medvirkende årsak at russen gjør seg så sterkt gjeldende i mediebildet.

Korleis skal ein skrive namnet på bakterien E. coli? Og kva gjer ein i samansetningar med dette ordet?

Svar

Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje).

Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav.

I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb.

Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.

Er tittelen i overskriften korrekt, eller heter det kommunikasjon- og markedssjef?

Svar

Det rette er kommunikasjons- og markedssjef, som kan sees som en kortform av kommunikasjonssjef + markedssjef.

Også om man tenker seg at det er snakk om én person som er sjef både for kommunikasjon og marked, er det riktig som det står i overskriften.

Er det god norsk å si kjempeliten? En kjempe er jo diger?

Svar

Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger.

Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk).

Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten.

Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med.

Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk.

Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg.

Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten.