Hopp til hovedinnhold

Språkspørsmål og svar

Valgte kategorier:

  • Namn og nemningar

I arbeidet med å språkvaske eit manus støyter eg på namnet «Eleanor av Aquitaine». Ho var fransk og engelsk dronning og levde frå 1122 til 1204. Korleis bør ein skrive namnet hennar på norsk?

Svar

På nettsidene til Språkrådet finn ein namnet hennar skrive som Eleonore av Akvitania.

Den nokolunde tilsvarande franske regionen i dag heiter Aquitaine.

Heter det «tre Volvo lastebiler» eller «tre Volvo-lastebiler»?

Svar

Begge deler er mulig.

Vi bruker oftest bindestrek til å sette sammen merkenavn + substantiv: Office-program, Ikea-sofa, Freia-sjokolade, Toro-saus, Tine-yoghurt.

Når substantivet er sammensatt

Hvis substantivet etter merkenavnet selv er sammensatt av flere ord (f.eks. lastebil i stedet for bil), skjer det noe. I ubestemt form er det da vanlig å la merkenavnet stå for seg, nærmest som et adjektiv: Sony øretelefoner, Freia kokesjokolade, Tine vaniljeyoghurt. 

Eksempel med Volvo:

en Volvo-buss, to Volvo-busser
men en Volvo lastebil, to Volvo lastebiler
ved siden av en Volvo-lastebil, to Volvo-lastebiler

I bestemt form må vi likevel bruke sammensetning (med bindestrek):

Volvo-bussen, Volvo-bussene
Volvo-lastebilen, Volvo-lastebilene

Volvo-lastebiler uttales som /volvolastebiler/. Volvo lastebiler uttales ofte med en liten pause etter Volvo og alltid med sterkt trykk på last-.

Du kan stole på språkøret ditt og velge det som passer deg, enten det gjelder Volvo-lastebiler, Husqvarna-symaskiner, Electrolux-støvsugere eller noe annet. Hvis setningen knirker, kan du ty til preposisjonen fra (som i «en sofa fra Ikea», «ferdighus fra Moelven» og «tre tonn Kong Haakon fra Freia»).

Stofford

På liknende vis behandler vi en del stofford, altså ord for metaller, treslag og annet.

Eksempel:

Ubestemt form:

et eikebord, to eikebord
men et eik skrivebord, to eik skrivebord
ved siden av et eikeskrivebord, to eikeskrivebord

Bestemt form:

eikebordet, eikebordene
eikeskrivebordet
, eikeskrivebordene

Hvis vi bruker preposisjon i stedet, er det av (eller i) som gjelder: et skrivebord av (eller i) eik.

Skal navn som K-/keiserriket Østerrike-Ungarn, det/Det britiske imperiet og det/Det osmanske riket skrives med stor eller liten forbokstav? Heter det forresten osmansk eller ottomansk?

Svar

Førsteleddet i offisielle navn på stater og sammenslutninger av stater skal ha stor forbokstav, mens betegnelser uten offisiell status skal ha liten forbokstav. En del betegnelser på historiske riker ligger i en gråsone. Hovedregelen er liten forbokstav i beskrivende navn på gamle riker.

Navn på fremmede stater var i liten grad normert før 1922, da et forslag med tittelen Geografiske fremmednavn ble utgitt «ved offentlig foranstaltning». Ti år seinere fikk vi lista Navn på stater og noen viktigere landområder. I dag ligger reglene for skrivemåten av historiske navn og navn på stater på denne nettsida.

Eldre riker skiller seg på mange måter fra moderne stater, både med hensyn til indre politiske forhold og forholdet til omverdenen. Beskrivende (deskriptive) betegnelser på eldre statsdannelser har (med visse unntak) ikke blitt normert som egennavn med stor forbokstav. Navn med uomtvistelig egennavnspreg – altså slike som ikke kan forstås som vanlige ord – har derimot alltid stor forbokstav: Persia, Egypt osv.

Det østerriksk-ungarske

Fra 1804 til 1867 fantes det en statsdannelse som het Kaisertum Österreich. Det kan oversettes med det østerrikske rike(t) eller det østerrikske keiserrike(t), men i samtida ble det her i landet kalt Østerrige. Etter en omorganisering i 1867 oppstod dobbeltmonarkiet Österreichisch-Ungarische Monarchie, som vi på norsk kaller det østerriksk-ungarske monarki(et), keiserriket Østerrike-Ungarn eller bare Østerrike-Ungarn. Det går også under betegnelsen dobbeltmonarkiet (i likhet med Danmark-Norge). Selve riket ble oppløst i 1918.

Merk: keiserriket skrives med liten forbokstav også når dette ordet står foran navnet. Utdypning følger.

Når styreformen er nevnt først

I nyere tid er Kongeriket Norge, Republikken Island osv. fastsatt som offisielle fullnavn med stor forbokstav, men vi lar ikke den regelen få tilbakevirkende kraft for tidligere statsdannelser. Vi kan heller ikke stemple varianter som kongeriket Norge og republikken Island gale i sammenhenger der kongerike og republikk er brukt rent beskrivende: [det] kongeriket [underforstått: som heter] Norge. Slik skriver vi også navn på bystater (republikken Venezia) og navn på gamle og nye administrative områder under statsnivå: provinsen Milano, distriktet Lugano, patriarkatet Aquileia, erkebispedømmet Trento.

Unntak: Områder som utgjør sidestilte deler av en føderasjon, kan få stor forbokstav. For eksempel heter en av delrepublikkene i Bosnia­­­-Hercegovina Den bosniske serberrepublikk / Den bosniske serbarrepublikken.

Det britiske

Her kan vi gjøre en sammenligning: Betegnelsen det britiske imperium/imperiet (engelsk: The British Empire) viser til områder som lå under den britiske kronen før opprettelsen av Det britiske samvelde(t) i mellomkrigstida (engelsk: The British Commonwealth of Nations, senere The Commonwealth of Nations).

De to samvelde-navnene er offisielle navn på en formell sammenslutning, mens imperie-navnet er en løsere deskriptiv betegnelse som vi stort sett har skrevet med liten forbokstav helt siden vi sluttet å bruke store forbokstaver i substantiv for over hundre år siden.

En annen deskriptiv betegnelse er de britiske øyer/øyene. Før skrev man gjerne denne betegnelsen med stor forbokstav (de Britiske Øer), trolig ut fra en forestilling om at alle geografiske betegnelser skulle ha stor forbokstav.

Det osmanske

Betegnelsen det/Det osmanske rike(t) viser til en stat som ble oppløst i 1922 og avløst av republikken Tyrkia året etter. Det er tvilsomt om navnet kan regnes som et offisielt norsk navn, men det at riket har vært en tydelig statsdannelse (på linje med Tyrkia) i nyere tid, taler for stor forbokstav. I samme retning trekker mangelen på et rent egennavn som kan brukes i stedet.

Både tidlig på 1900-tallet og i senere perioder har det likevel vært vanlig med liten forbokstav i det osmanske rike(t). Riket omtales både som osmansk og ottomansk, og før ble det stundom kalt osmannisk eller ottomannisk. Både osmansk og ottomansk står i rettskrivningsordbøkene. I tillegg har vi de mindre brukte skrivemåtene osmannerriket og Osmanriket. Den siste betegnelsen må skrives med stor forbokstav fordi førsteleddet Osman er et egennavn (navnet til grunnleggeren av riket).

Begge skrivemåtene, det osmanske riket og Det osmanske riket, må regnes som formelt riktige.

Tre spesielle land og riker med det/den i navnet

På historielista vår finner vi tre eksempler på historiske statsdannelser med lignende navn som ser ut til å bryte med hovedregelen. Alle står med stor D, på linje med eksisterende statsnavn som Den dominikanske republikk og De forente arabiske emirater:

Den bataviske republikk/republikken navn på Nederland under den franske okkupasjonen 1795–1806
Den gylne horde/horden mongolveldet i Øst-Europa 1200–1400
Den tyske orden/ordenen ridderorden og statsdannelse i Baltikum

Disse navnene skiller seg på visse måter fra de rent deskriptive navnene på store og sammensatte riker: Den bataviske republikk (nynorsk: republikken) var en klar statsdannelse, og navnet kan ikke erstattes med Batavia. Det siste ordet (kjernen) i Den gyldne horde kan ikke leses bokstavelig og beskrivende, og den store forbokstaven tydeliggjør at det er tale om en stat. Noe av det samme gjelder Den tyske orden.

Navn basert på ord for folkeslag

Betegnelser som assyrerriket, parterriket, perserriket og frankerriket kan ses i lys av de synonyme egennavnene Assyria, Partia, Persia og Franken (riktignok brukt om et mindre område enn frankerriket). De deskriptive betegnelsene med folkeslag som førsteledd kommer altså ofte i tillegg til et annet navn som er et klart egennavn.

Men merk at vi også skriver inkariket og mayariket selv om vi ikke har andre navn på disse rikene. Det samme gjelder riker oppkalt etter (grupper av) etterkommere av herskere, som karolingerriket og selevkidriket.

Hovedregelen for beskrivende navn på gamle riker er altså liten forbokstav. Men det finnes ett stort unntak:

Romerriket (medregnet Østromerriket og Vestromerriket)

Liten forbokstav var vanlig før krigen, bl.a. i lærebøker, men stor forbokstav har fått overtaket og er dessuten vedtatt som riktig skrivemåte.

Annet

Vi skriver også Mykeneriket og Gardarike med stor forbokstav, men det er av andre grunner: Mykene er selv et egennavn, og Gardarike gir ikke mening som deskriptiv betegnelse i moderne norsk. Begge er altså klare egennavn.

Et viktig europeisk keiserdømme var det tysk-romerske rike(t) (962–1806). Dette navnet har oftest blitt skrevet med stor forbokstav, men man kan trygt bruke liten. Det må likevel være greit å bruke stor forbokstav i den direkte oversettelsen av det latinske navnet, nemlig Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, og i kortformen Det hellige romerske rike(t). 

I nyhetene har jeg nå flere ganger hørt Hormuzstredet omtalt som stredet med tonem 1, som i bønder. Men det heter jo et strede, ikke et stred! Hva har skjedd med bokmålet?

Svar

Det som har skjedd, er rett og slett et tradisjonsbrudd. Det har alltid hett et strede på bokmål. 

Den bestemte formen stredet har derfor tonem 2, som bønner (ikke som bønder).

Tradisjonsbruddet

Det er ikke vanlig å bruke strede som selvstendig ord (fellesnavn), og særlig ikke i ubestemt form entall. Det vanlige norske ordet for strede til sjøs er sund, jf. nynorsk Hormuzsundet (som også er en mulig variant på bokmål). Og smale gater i byer omtales sjelden som streder med mindre de heter noe med -stredet.

Mange har altså bare møtt ordet i bestemt form i sammensatte navn: Hormuzstredet, Gibraltarstredet, Beringstredet; Pilestredet, Damstredet.

Disse språkbrukerne har ikke noe grunnlag for å vite om det heter et stred eller et strede. Når et ord er siste ledd i en sammensetning, er forskjellen mellom tonem 1 (bønder) og tonem 2 (bønner) opphevet. (Ikke alle dialekter har tonemskille, men det er neppe noen viktig årsak til endringen.)

Vi finner bare svært spredte forekomster av et stred i litteraturen før år 2000. Både før og etter tusenårsskiftet er denne formen vanligst i tekster oversatt fra engelsk (jf. engelsk strait).

Skal et pavenavn norvagiseres når paven er død, jamfør regelen om monarknavn?

Svar

Vi bruker fornorskede navn på pavene allerede mens de er i live: Johannes Paul for Ioannes Paulus, Benedikt for Benedictus og Frans for Franciscus.

Søk etter «pave» på lista «Historiske navn» og sammenlign de norske og de latinske navnene på Wikipedia.

I noen tilfeller har ikke den norske varianten festet seg helt (Innosens), og noen navn har i praksis aldri hatt en særskilt norsk form (Lucius, Felix).

Men vi anbefaler variantene Klemens (jf. ordene klemenskirke og klemetsmesse) og Aleksander.

Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?

Svar

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Grunnen er at en såkalt fremre vokal etter g-en (en e eller i) har myknet opp g-en historisk, på denne måten: -ege- > -egje- > -eie-. Uttaleformene /ve:jen/ og /veien/ må regnes som gyldige måter å uttale vegen med -g- på, også i nynorsk.

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en sak for seg. I dialektene finner man alle kombinasjoner.)

Heter det «i» eller «på» Haiti?

Svar

Tradisjonelt heter det helst «på Haiti», men i dag anbefales «i Haiti» når man sikter til staten, og «på Hispaniola» når man sikter til øya.

Språkrådet har etter et vedtak 22. november 2000 anbefalt Hispaniola som navn på øya som er delt mellom staten Haiti i vest og Den dominikanske republikk i øst.

Columbus kalte hele øya Hispaniola. Etter frigjøringskampen tidlig på 1800-tallet ble navnet Haiti brukt både om øya og om staten vest på øya. Haiti var urfolkets navn på hele øya.

I vanlig norsk tale og skrift må man regne med å se «på Haiti» brukt for både «på øya Hispaniola» og «i staten Haiti».

Kva er rett skrivemåte – uigur eller uighur, uigurisk eller uighurisk? Dette gjeld ei folkegruppe som taler eit tyrkisk språk og bur i Usbekistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Kina.

Svar

I Tanums store rettskrivningsordbok finn ein skrivemåtane uigur og uigurisk.

Dette er dei korrekte formene på norsk. Uigur skal bøyast slik:

Nynorsk: (ein) uigur – uiguren – (fleire) uigurar – (alle) uigurane

Bokmål: (en) uigur – uiguren – (flere) uigurer – (alle) uigurene

Uigurisk kan nyttast både som nasjonalitetsadjektiv og om språket.

I vår avis diskuterer vi hvordan vi bør skrive egennavn, særlig firmanavn, som inneholder rettskrivningsfeil, f.eks. oppdelte ord eller feil bruk av forbokstaver.

Noen her mener at vi som profesjonelle skribenter har et ansvar for å følge språkreglene og bør rette slike navn, andre at bedriftene skal få skrive som de vil. Hva bør vi gjøre?

Svar

Språkrådet anbefaler at man følger navneeierens ønsker for skrivemåten når man kjenner dem.

Det betyr at man i prinsippet helst ikke bør rette på private navn, enten det er firmanavn, produktnavn eller noe annet.

Eventuelle rettelser faller hverken innenfor eller utenfor rettskrivningen. De er i en gråsone.

Dersom dere vil rette på navnene, må dere ta ansvaret selv.

Når det gjelder statlige virksomheter, kan dere trygt rette feilaktige skrivemåter, for staten er forpliktet til å følge de offisielle reglene.

Bør vi skrive Haakon 7. eller Håkon 7.? Da jeg gikk på skolen, stod det Håkon 7. i lærebøkene, men nå finner jeg skrivemåten Haakon 7. på Språkrådets nettsider.

Svar

Det er Haakon 7. som er den offisielle skrivemåten i dag.

Håkon-navnet ble i gammelnorsk tid skrevet på forskjellige måter, blant annet Hákon og Hakon. Den første vokalen i navnet var opprinnelig en lang a, som i løpet av middelalderen ble til en å-lyd. Bokstaven å forekommer i norsk første gang på 1400-tallet (men slo ikke bredt gjennom slik som i svensk). I flere århundrer gjaldt dansk rettskrivning i Norge, med aa. Riksmålet gikk formelt bort fra dobbel a i 1917, dansk gjorde det først i 1948.

Norsk språknemnd utarbeidet i 1963 lista «Historiske navn i lærebøker». (Det er den, med utvidelser og justeringer, som ligger til grunn for lista Historiske navn på nettsidene våre i dag.) Denne lista sprang ut av et ønske om å standardisere skrivemåten av historiske navn, som hadde variert mye, i lærebøker for skolen. Det ble slått fast at skrivemåten Håkon skulle brukes i alle norske kongenavn i godkjennningspliktige lærebøker, medregnet Håkon 7.

Omkring årtusenskiftet kom skrivemåten Håkon 7. opp til debatt, og det ble vedtatt at for norske regenter etter 1905 skulle offisiell skrivemåte være den skrivemåten som personen selv brukte. Det betyr at man skal skrive Haakon 7., mens tidligere konger som het Håkon, fremdeles skal skrives med å. Omtrent samtidig falt for øvrig ordningen med offentlig godkjenning av lærebøker bort.

Bør det hete Skansentunnelen eller Skansetunnelen? Bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?

Svar

Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen i Bergen har vi således Skansebakken. Andre eksempler:

Sandviken – Sandviksveien
Gardermoen – Gardermobanen
Holmenkollen – Holmenkollbakken
Nesodden – Nesoddtangen
Majorstua – Majorstuveien
Vålerenga – Vålerengtunnelen

Når det for eksempel heter

Sinsen – Sinsenkrysset
Skøyen – Skøyenveien

er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med -vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.

Heiter det verkeleg Petter Dass' gate med apostrof til slutt?

Svar

Ja, det er rett.

Slik skriv ein òg Herman Foss' gate, Elias Blix' gate og namnet på andre gater som er oppkalla etter personar med etternamn som sluttar på s, x eller z.

Kva adjektiv skal vi nytte om noko(n) som er frå Oseania? Og kva kallar vi ein som kjem derifrå?

Svar

Adjektivet er oseanisk, sjå lista «Utanlandske stadnamn» på nettsidene til Språkrådet.

Noka innarbeidd personnemning for folk frå Oseania kjenner vi ikkje til, korkje i norsk eller nærståande språk. Men om ein er i beit, kan ein sjølvsagt prøve seg med oseaniar, bokmål oseanier, i tråd med australiar.

Hvordan skrives de olympiske leker korrekt? Og hva med vinter-OL?

Svar

Vi anbefaler skrivemåten de olympiske leker (uten noen store bokstaver) og vinter-OL.

Under olympisk i Tanums store rettskrivningsordbok står olympiske le(i)ker. Vi har skrevet dette navnet med små forbokstaver helt siden 1800-tallet.

I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler (som er godkjent av Språkrådet) står det at idrettsarrangementer som klart oppfattes som egennavn, vanligvis skal skrives med stor forbokstav. Det gjelder for eksempel Tour de France. Unntaket er noen svært hyppige betegnelser som europamesterskapet, norgesmesterskapet og nettopp de olympiske leker.

I samsvar med dette anbefaler vi vinter-OL, ski-VM og så videre.

Bør jeg bruke den finske eller svenske formen av navn på byer i Finland?

Svar

Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, anbefaler Språkrådet å velge den svenske formen.

Eksempler:

  • Helsingfors (Helsinki)
  • Tammerfors (Tampere)
  • Uleåborg (Oulu)
  • Vasa (Vaasa)
  • Åbo (Turku)

Se også lista Utanlandske stadnamn på nettsidene våre.

Svensk er sidestilt med finsk som offisielt språk i Finland. Majoritetsspråket er finsk, men mange finske stedsnavn har både et finsk og et svensk navn.

I sin tid gikk det ut en tilråding fra Nordisk språksekretariat om at språknemndene i Norden burde tilrå de svenske formene av finske stedsnavn til bruk i skandinaviske språk. På et møte i Norsk språkråd i februar 2000 ble Helsingfors vedtatt som eneform.

Du kan lese mer om bakgrunnen for dette i tilrådinga fra Institutet för de inhemska språken (det finske språkrådet). Her står det blant annet:

  • I språk som är nära besläktade med finskan (t.ex. estniska) används de finska ortnamnen, om det inte på språket i fråga finns ett annat etablerat namn på orten.
  • I skandinaviska språk används de svenska namnen, om det inte på språket i fråga finns ett annat etablerat namn på orten

I tråd med det fører Utenriksdepartementet opp navnet Helsingfors med Helsinki i parentes. Også Finlands ambassade i Oslo bruker de svenske navnene Helsingfors osv. i tekster på norsk.

Jeg har sett Mexicogulfen med -u- på flere kart. Er det Språkrådet som har bestemt at det skal skrives Mexicogolfen?

Svar

Nei. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den.

Ordet golf har vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Paret golf og gulf er altså ikke som paret golv og gulv, der u-varianten er den «fine» som samsvarer med dansk. Golf skrives med -o- både i dansk, svensk og tysk og andre språk (jf. fransk golfe og italiensk og spansk golfo). Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’.

Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg. Det er ikke så rart at den engelske skrivemåten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende. Det er litt rarere at gulf uttales med norsk (altså uengelsk) u-lyd.

Hvis du vil studere utviklingen, kan du slå opp på ordnet.dk eller søke på nb.no. Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende med «gulf» og «gulfen».

Den østlige «golfen» som er mest aktuell, er den persiske. Den heter og bør hete Persiabukta på norsk. Golfen alene viser da til Mexicogolfen. Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf War og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene.

Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:

Finst det eit ord for folk frå Pitcairnøyane? Og kva heiter språket der på norsk? (Det heiter /pitkern/ lokalt.)

Svar

Noko vedtak om folk og språk på Pitcairn er ikkje gjort, men her er skrivemåtar som er i samsvar med tidlegare praksis i liknande tilfelle:

Innbyggjar:

  • en pitcairner eller en pitkairner (bokmål)
  • ein pitcairnar eller ein pitkairnar (nynorsk)

Språk:

  • pitcairn eller pitkairn

Er det tillatt å skrive legoklosser, siden det er et innarbeidet uttrykk på norsk? Jeg syns det ser litt rart ut med LEGO-klosser, Lego-klosser eller Legoklosser.

Svar

Lego er et registrert varemerke, og bedriften har vært svært nøye med å følge opp juridisk hvis noen prøver å gjøre Lego til et allmennord.

Den riktige skrivemåten er derfor Lego-klosser, med stor forbokstav og bindestrek.

Hvorfor skriver folk som heter for eksempel Dahl, Lie, Moe eller Juul navnet sitt med h eller e eller en annen ekstra vokal?

Svar

De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag.

Markering av lang vokal

Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall).

E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt.

Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet.

Nærmere om de enkelte navnene

Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl».

Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell».

Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe».

Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.

Har dere en liste over ord som skal skrives med c og x på norsk? Hvordan er det forresten med nasjonalitetsord som canadisk/kanadisk? Finnes det generelle regler for fremmede bokstaver?

Svar

Nei, det finnes ikke helt generelle regler. Hvis du lurer på om et ord skal skrives med c eller x eller ikke, er det enkleste å gå rett til ordbøkene våre.

Allerede på 1800-tallet begynte vi å skrive s, k og ks i mange fremmedord med c og x. Denne fornorskingen har vært en langsom prosess. For eksempel ble det først i 1938 obligatorisk å skrive eksellent for excellent. Vi kan ikke love at ortografien noen gang blir helt konsekvent på dette området.

Vi kan likevel presentere en regel for noen av ordene. I tillegg kan vi servere vi en kort liste over ord som ofte skrives feil.

Hovedregel for nasjonalitetsbetegnelser

Vi kan skrive canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk, men bare Canada (ikke Kanada). Sammensetninger som kanadagås skriver vi med k (merk: liten forbokstav og ikke bindestrek).

Det samme prinsippet gjelder

Colombia (colombianer/kolombianer)
Costa Rica (costaricaner/kostarikaner)
Cuba (cubaner/kubaner)
California (californier/kalifornier)
Mexico (mexicaner/meksikaner)

Se også lista Utanlandske stadnamn.

Liste med c-feller og x-feller

Her er noen ord som ofte har blitt skrevet med c eller x, men som skal skrives med s, k eller ks.

 

Riktig

Galt

boikott, boikotte

sentral

ekstra

frilans, frilanse

handikap, handikappe

oppbakking

skanne, skanner

svesisme

transe

miksmaster

«boycott», «boycotte»

«central»

«extra»

«freelance»

«handicap», «handicappe»

«oppbacking»

«scanne», «scanner»

«svecisme»

«trance»

«mixmaster»

Kvifor gjev ordbøker og ordlister att namnet Bosnia-Hercegovina på denne måten (med bindestrek) og ikkje som Bosnia og Hercegovina?

Eg har fått vite at det før krigen i landet var krangel om nett dette. Det var eit krav at det skulle stå og (på bosnisk og kroatisk i) mellom Bosnia og Hercegovina, sidan dei utgjer to ulike delar av landet. Framleis finst det folk som blir sinte når dei ser namnet med bindestrek.

Svar

Det er vedteke at den offisielle skrivemåten på norsk er Bosnia-Hercegovina, altså med bindestrek. Slik er det i dansk og svensk òg.

Det er vi i Noreg som avgjer korleis namn skal skrivast på norsk. Dette gjeld òg namnet på andre land og på stader i utlandet.

På norsk har bindestreken i samansetningar som dette same funksjonen som og. Han bind saman to jamstilte ledd. Slik gjer vi det i ord som marxist-leninist (‘marxist og leninist’) og i ein del namn, til dømes Aurskog-Høland, Austerrike-Ungarn, Sistan-Balutsjistan og Bosnia-Hercegovina.

Eg har registrert at spaniar (på bokmål spanier) er ei form som spreier seg. Har ein framleis lov til å nytte forma spanjol?

Svar

Begge formene kan nyttast, det er valfritt etter rettskrivingsordbøkene og har vore det i lang tid.

Det kan nok stemme at spaniar har blitt vanlegare i det siste, men spanjol er slett ikkje ute, tvert om har denne forma styrkt seg lenge. På 1800-talet var spanier vanlegast i det dansk-norske skriftmålet, men vi finn òg ein del spaniol.

Tidlegare var òg forma spanjor i bruk. I ordboka over norsk folkemål frå 1850 har Ivar Aasen med spanjor (som forresten er det vanlege på svensk), og han forklarer det på dansk med spanier.

I dansk skal spaniol ha vorte «lavsocialt» og gammaldags og vissnok nedsetjande.

I fleire tiår skulle spaniar (bokmål spanier) skrivast spanjar (spanjer).

Her er utviklinga i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket (boksøk):

Hvordan bør forkortelser for e-løsninger og ID-løsninger skrives? Jeg tenker særlig på kombinasjonen!

Svar

Forkortelsen for elektronisk er en liten e, og den skal ha bindestrek etter seg. Det er valgfritt med id og ID, men ID er tydeligst.

Vi få altså e-ID, på linje med for eksempel e-handel.

Korleis bør ein skrive namnet til den nyleg avlidne britiske dronninga? Kva med andre monarkar, levande eller avlidne? Skal namnet deira norvagiserast?

Svar

Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.).

Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen «Kong Charles og dronning Camilla».

Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn. (Sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963. Tilgang krev innlogging.)

Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús.

Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021.

For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her.

For pavar gjeld hovudregelen.

Heter det Hongkong eller Hong Kong på norsk? Dagens Næringsliv skriver Hong Kong, mens de andre store avisene ser ut til å benytte Hongkong.

Svar

Det er skrivemåten Hongkong som er den rette på norsk.

Denne skrivemåten har lang tradisjon i Norge og Danmark og ble blant annet brukt allerede i Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon. En nordisk Encyklopædi fra 1898. Også på tysk heter det Hongkong. Engelsk og fransk har skrivemåten Hong Kong. Skrivemåten Hongkong er i tråd med hvordan vi ellers skriver kinesiske navn på norsk, jf. Beijing, Shanghai osv.

I Kina brukes det som kjent et annet skriftsystem enn i Norge, og navn på kinesisk må transkriberes til det latinske alfabetet. Ifølge oppslagsverk er de kinesiske variantene Hēunggóng (kantonesisk) og Xiānggǎng (mandarin), mens Hong Kong altså er navneformen på engelsk i dag. Siden engelsk fortsatt har offisiell status i Hongkong, er det naturlig at den engelske varianten (Hong Kong) brukes i selve Hongkong; den skal ha blitt vedtatt av myndighetene der i 1926.