Valgte kategorier:
Kan man virkelig skrive å lukke opp og å åpne opp i stedet for å åpne? Hva er vitsen?
Man kan gjøre det, men nødvendig er det som regel ikke. For mange er nok vitsen å kunne skrive som man snakker, og det er unektelig mange som sier å lukke opp og å åpne opp.
Å lukke opp er eldre i norsk enn å åpne opp.
Selv om mange synes det er et ulogisk uttrykk, må det godtas. Lukke opp har lenge stått i ordboka (se betydning 2 av verbet lukke). Vi finner det også i dansk (Ordbog over det danske sprog):
14) lukke op, (jf. oplukke) aabne (oftest brugt i mer eller mindre tydelig modsætning til lukke i eller som et mere dagligdags udtryk end aabne; især almindelig brugt i stedet for dette ord i imperativ
Som det framgår her, har opplukke også vært brukt. Det har nok til og med blitt regnet som riktig fint.
Også i gammalnorsk kunne det beslektede lúka upp eller ljúka upp brukes i samme betydning – til og med uten upp! Selve verbet var altså tvetydig. Å lukke igjen var å lúka aptr.
I senere særnorsk tradisjon har lukke opp blitt relativt lite brukt. Det henger sammen med at lukke ikke kommer direkte av gammalnorsk lúka, men i stor grad via dansk. Å lukke igjen het før helst lata att og stengja i landsmål og nynorsk; bare i få dialekter het det luka. Men både å late opp, å ha opp og å låse opp er gamle og utbredte uttrykk i norsk som kan ha gjort det lettere for uttrykket lukke opp å feste seg.
Det er ellers ikke utenkelig at imperativene «Lukk opp!» og «Åpn opp!» noen steder har brøytet vei for resten av bøyningsformene. Det kan jo være vanskelig å rope «Åpn!» Det er ikke alle dialekter som har imperativformen «Åpne!».
Uttrykket lukke opp er egentlig ikke til å misforstå, selv om det kan virke litt selvmotsigende for dem som ikke har det i målet sitt.
Uansett: Å åpne er oftest det mest nøytrale valget i skrift.
Uttrykket åpne opp var lite brukt i norsk før i tida. Den store utbredelsen i dag kan delvis skyldes engelsk open up (særlig i den nyere formuleringen åpne opp for). Men vi har også indre forutsetninger i norsk, jf. late opp, slå opp og andre uttrykk der opp har med åpning å gjøre.
Det kan ikke kalles galt å bruke åpne opp som retorisk understreking, men i de fleste tilfeller er opp både logisk og retorisk overflødig, og da er det ikke noe i veien for å sløyfe ordet.
En spesiell nyere bruksmåte finner vi i den motepregede formuleringen åpne opp om noe ‘(åpne seg og) snakke ut om, fortelle åpent om’. Hvis man først bruker dette oversettelseslånet fra engelsk, kommer man nok ikke utenom opp.
En annen spesiell bruksmåte er knyttet til åpning av samfunnet etter ymse former for stenging på grunn av epidemier. Her har uttrykket stenge ned bitt seg fast, og åpne opp er et naturlig motstykke til det.
Variantene stenge ned og åpne opp kan tjene til å understreke at stengingen og åpningen er sammensatte prosesser. Men dette går ikke helt opp, for det er jo ikke oppåpning som brukes om det at samfunnet kommer i gjenge igjen etter nedstenging, det er gjenåpning.
Kort sagt: Oftest er det nok å skrive åpne, men det er ikke direkte galt å skrive åpne opp (selv om det foreløpig ikke står i Bokmålsordboka).
Se også starte opp.
Kvifor heiter det å ta ein spansk ein når ein tek tvilsame snarvegar?
Både lærde og ulærde stridest om dette. Det som er sikkert, er at uttrykket vart teke i bruk skriftleg rundt 1970, og at det allereie då vart brukt mest om frekke manøvrar i trafikken, som å ta ein U-sving der det ikkje er tillate.
Søk gjerne sjølv etter «en spansk en» på nb.no.
Mange meiner dette opphavleg er eit sjømannsuttrykk for ein lettvint laste- og lossemetode. I boka Katta i sekken (Gyldendal 2006) skriv Kjell Ivar Vannebo:
Når en skulle laste eller losse på skutene, ble det tatt i bruk taljer av forskjellig slag. Den enkleste form for talje var et enkelt tau gjennom et fast øye. Denne talja ble kalt ‘spanish windlass’ (‘spansk talje’), og dette skal ha gitt opphav til uttrykket ‘en spansk en’ − det var altså den enkleste løsningen.
Det er eit par problem med denne forklaringa: Spanish windlass blir helst brukt om noko heilt anna enn det som er skildra i avsnittet ovanfor (sjå boka Knop, stikk og spleis, 1973), og uttrykket spansk talje er ikkje belagt i norske tekstar i den relevante tydinga før det vart gjort til forklaring på å ta ein spansk ein. (Både spansk talje og spansk takkel er noko meir komplisert enn eit tau gjennom eit fast auga.)
Spanish windlass har vorte omsett med spansk vinde, men heller ikkje det uttrykket har vore mykje brukt. Til forsvar for den maritime forklaringa må det seiast at spanish windlass (spansk vinde) òg er ein enkel mekanisme. Dersom uttrykket har opphav i sjømannsspråk, treng det heller ikkje ha gått vegen om eit norsk uttrykk for spanish windlass.
Andre har tolka uttrykket seksuelt, for det står i Politikens slangordbok (1985) at spansk er dansk prostitusjonssjargong for det å få utløysing mellom brysta på ei kvinne. Men det finst ingen skriftlege spor etter ei slik tyding av det norske uttrykket. Dette motargumentet er ikkje avgjerande, for vi er her inne på eit område med sparsame skriftlege kjelder utanom pornografien, som ikkje er veldig godt representert på nb.no.
For alt vi veit, har uttrykket eit heilt anna opphav. Det er verdt å peika på den gamle nordiske fordomen at ovmodig og vågal åtferd er typisk spansk, jamfør tyding 2.1 og 3 d i Svenska Akademiens ordbok og tyding 2.1 i Ordbog over det danske Sprog.
Hvor kommer alle uttrykkene med «sa brura» fra?
En del av disse uttrykkene er eldgamle og stammer fra folkedypet.
Tradisjonen går ut på å tillegge brura underfundige og tvetydige utsagn som kan tolkes erotisk, gjerne med referanse til bryllupsnatta. Sa-brura-munnhell skiller seg således fra sa-kjerringa-munnhell.
Blant de eldste dokumenterte variantene er:
Jeg både gleder meg og gruer meg, sa brura.
Det begynner godt, sa brura, hu fikk et kyss på kirketrappa.
God morgen, sa brura (om kvelden).
Dette siste uttrykket er gammelt og kjent også fra svenske dialekter, blant annet som kommentar til folk som står opp for seint.
Arne Garborg var den første norske forfatteren som brukte det, i 1892:

Brura opptrer også i replikkene i Juvikingar av Olav Duun i 1927:

Til slutt et nyere og grovere eksempel fra litteraturen (Gunnar Staalesens Bitre blomster, 1991), med den lite typiske felleskjønnsvarianten «bruden» og et ordspill som bare fungerer skriftlig (på bokmål):

Mange skriver at gradestokken kryper når det blir kaldt, men den holder seg da helt i ro på veggen mens kvikksølvet i den siger?
Ja, i det opprinnelige bildet er det utvilsomt kvikksølvet som kryper opp eller ned, men uttrykket med gradestokk (en såkalt metonymi) er blitt så vanlig at det må godtas.
«Kviksølvet kryber» er notert fra 1896. Men allerede for over nitti år siden begynte mange å skifte ut kvikksølvet med gradestokken. Den fullstendige formuleringen «kvikksølvet i gradestokken kryper» har også blitt brukt.
De mest kritiske språkbrukerne vil nok holde seg til kvikksølvet, og det er helt i orden, selv om det er noen tiår siden det hadde overtaket.
PS. Som flere av våre lesere har pekt på, er det ikke kvikksølv i nye termometre. Det fremmer nok bruken av «gradestokken» som substitutt. Men uttrykket med «kvikksølv» må ikke tas så bokstavelig at man risikerer å bli anmeldt for miljøkriminalitet om man bruker det! Det er fremdeles god norsk.
Uttrykket «stå i det» irriterer meg voldsomt. «Vi står i det» har nærmest blitt et obligatorisk svar på spørsmål fra mediene om hvordan det går. Jeg bor i utlandet og hører ikke norsk så ofte. Det er vel grunnen til at jeg legger så godt merke til slike nye floskler, mens nordmenn hjemme kokes som frosker over svak varme. Hva har skjedd, og hva mener Språkrådet?
Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.
Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.
Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.
Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.
Nærmere om bruksfrekvens
Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)
Ordbokartikkel
Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:
stå i
1 holde ut ; greie
2 være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med
stå i det
med trykk kun på stå gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg
Heter det å treffe, fatte eller gjøre vedtak? Og hva gjør man med avgjørelser?
Opprinnelig heter det å gjøre vedtak, men ganske tidlig begynte varianten treffe vedtak å presse seg på. I perioder har også fatte vedtak hevdet seg sterkt.
Fatte er i denne sammenhengen smitte fra uttrykket fatte beslutning. Treffe skriver seg fra uttrykket treffe avgjørelse, som stammer fra kansellispråkets tid.
I Ordbog over det danske Sprog står det at kombinasjoner av treffe og ord som forholdsregler, anstalter og forberedelser er «moderne Germanismer». De er typiske for embetsspråket. Til vanlig bruker de fleste heller vanligere norske verb som ta og gjøre, slik:
treffe (et) valg > ta (et) valg, gjøre (et) valg
treffe forberedelser > gjøre forberedelser
treffe forholdsregler > ta forholdsregler
treffe avgjørelser > ta avgjørelser
De vanlige formuleringene med ta og gjøre er fullgode, også i forvaltningssammenheng.
På VG Nett i dag stod det følgende: «Strømkunde gikk beskjerk. En kvinnelig saksbehandler ved Vestby sosialkontor ble tirsdag slått ned av en mann som ikke fikk hjelp med strømregningen.» «Beskjerk» er en variant jeg ikke har sett før!
Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er.
På Østlandet uttales -rs- som sj, og stort sett blir e til æ foran r. Uttalen blir da /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra «besjerk» til «bersærk» og «bærsærk» (bersærk = den danske skrivemåten, og svenskene skriver bärsärk).
Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er å gå berserk synonymt med å gå amok.
Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Det kan komme av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), men mest sannsynlig er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag.
Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang).
Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde ordet vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville nok trykket ligget på den første stavingen: berserk. Det ville dessuten bare hett berserkgang, ikke berserkergang i rettskrivningen. Den sistnevnte formen henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk.
Bjarne Berulfsens Uttaleordbok fra 1969 oppgir dette:

Kva tyder uttrykket «brann i rosenes leir», og kva heiter det på nynorsk?
Det tyder ‘stort oppstyr der det elles er idyllisk og fredeleg’, jamfør Bokmålsordboka.
Uttrykket står ikkje i Nynorskordboka (per 2017), men kan nyttast i nynorsk. «Brann i roseleiren» og «brå slutt på idyllen» er andre alternativ.
Opphavet til uttrykket er Henrik Wergelands eventyr «Røde og graa Dompaper» frå 1844. Innleiinga står nedanfor. Resten av historia er mildt sagt vanskeleg å samanfatta, så klikk gjerne på lenkja ovanfor og ta ein titt sjølv.

Nesten alle politikere sier at de «stiller spørsmålstegn ved» saker og ting. Er denne uttrykksmåten blitt akseptabel nå?
Den kan regnes som en sammenblanding av «stille spørsmål» og «sette spørsmålstegn ved». Vi anbefaler ikke å skrive «stille spørsmålstegn ved».
De klassiske formuleringene er:
å stille spørsmål om = spørre om
å sette spørsmålstegn ved (om) = lure på, stille seg skeptisk til, trekke i tvil
Rundt 1960 tok man i bruk hybriden «å stille spørsmål ved (om)», og etter 1980 har det vært vanligere å stille spørsmål ved ting enn å sette spørsmålstegn ved dem.
Hvis man er i tvil om hva man skal velge, kan man vurdere å bruke enklere og tydeligere uttrykk. Her er et gammelt råd fra Språkrådets Godt språk i lærebøker:
Stille spørsmål ved er et vanlig, men uklart uttrykk. Hvis meningen er ‘trekke noe i tvil’, heter det sette spørsmålstegn ved. I stedet for stille spørsmål ved om oppgaven kan løses kan vi tilrå stille spørsmålet om oppgaven kan løses e.l.
Kvifor heiter det som avgjer ei sak, tunga på vektskåla? Det høyrest som ein ureinsleg måte å juksa med vekta på!
Tunga er truleg visaren på vekta.
Det finst òg ein teori om at det er tale om ein tunge (altså ikkje ei tunge). Dette hankjønnsordet tyder ‘tyngd’. Svenska Akademiens ordbok held på denne tolkinga av uttrykket att vara tungan på vågen. Styrken med denne teorien er at tungen (altså ikkje tunga) er på eller i sjølve skåla og utgjer ei vekt.
Men det er to moment som talar for tunga (visaren):
Det er kanskje eit logisk problem at tunga (visaren) ikkje endrar utslaget på vekta, berre syner det. Men det får våga seg. Vi kan heller ikkje utelukka at fleire førestillingar har smelta saman i uttrykket.
Hva kommer dette uttrykket av, og hva heter det i fortid?
Å drite på draget er som kjent å dumme seg ut. Når man først bruker et såpass grovt uttrykk, er det ingen grunn til å pynte på de grammatiske formene. Skriv gjerne dreit og har driti på draget på bokmål.
Når det gjelder opprinnelsen, har vi to motstridende forklaringer:
1 Draget er fra den tida vi kjørte med slede eller kjerre. Hesten kunne da stundom «bomme» og drite på draget.
2 Doen på seilskutene var i det nettet som er under baugsprydet/klyverbommen. Når man gjorde fra seg, måtte man holde i de dragene (tauene) som går langs baugsprydet, og som ble brukt til å heise seil med. Man ble ikke populær om man fikk dritt på dem.
Folk med erfaring fra henholdsvis hestekjøring og skuteseiling har gått god for hver sin forklaring.
Uttrykket står allerede i en slangordbok fra 1952, med betydningen ‘gjøre en bommert’. Det er ikke brukt i skjønnlitteraturen før i Jon Michelets Orions belte fra 1977 (der i formen «driter på draget»). I slangordboka står også skite på draget i spesialbetydningen ‘komme for sent’, men dette skillet er neppe noe å legge vekt på. I bladet Aktuell 1946 stod det forresten at «[b]øndene kjenner uttrykket ‘å skite på draget’».
Man kan skrive både dret på draget og dreit på draget, men det siste er mest stilsikkert og har mest trøkk i seg. I perfektum skal det etter rettskrivningen strengt tatt hete har dritt på draget, men det er en form med tynt grunnlag, for ikke å snakke om har dritet, en form som har vært i bokmålsrettskrivningen av rent systematiske grunner (fram til 2021).
I forbindelse med så uhøytidelige uttrykk som dette driter man ikke på noe drag om man tyr til folkelige former. I bokmål kan man derfor trygt skrive har driti på draget. Det samme gjelder for det synonyme uttrykket å drite seg ut.
Man kan nok uten ekstra risiko skrive har driti på nynorsk også i disse uttrykkene, selv om det etter gjeldende rettskrivning bare heter har drite; den sistnevnte skrivemåten skal representere både /har drite/ og den vanligere uttalen /har drete/.
Heter det barke sammen eller brake sammen?
«Barke sammen» eller gjerne «barke i hop» er helt riktig. Det kan også «barke helt galt av sted».
Det ser du om du slår opp i f.eks. Bokmålsordboka under barke II eller i Det Norske Akademis ordbok under barke 3. Dette ordet må ikke forveksles med barke I, som i å barke trær.
Verbet barke (II og 3) er ikke så godt kjent ellers, og det kan forklare at flere nå bytter det ut med det velkjente brake.
Vi rår gjerne til å holde uttrykket barke sammen i hevd, men det er ikke galt å skrive brake sammen.
Jeg har alltid sagt å tøye grensene, men i det siste har jeg stadig oftere hørt folk si både strekke grensene og tøyle grensene. Hva er riktig?
Det heter å tøye grensene.
Å tøyle grenser er tull og tøys, ja nærmest grensesprengende språkbruk. Denne sammenblandingen finner vi (med ett unntak) ikke i mediene før i 2006. Uttrykksmåten å strekke grensene (som i dansk) er også unødvendig når vi allerede kan tøye dem.
Å tøye grensene er opprinnelig å utvide dem rent geografisk, jamfør dansk udstrække grænsene, men i overført betydning handler det om å overskride dem. Grensetøying brukes mer og mer om å prøve ut sosiale grenser og å bryte dem lite grann. Et nytt og godt uttrykk for om lag det samme er å tøye strikken.
Et søk i en tekstsamling hos Nasjonalbiblioteket gir et inntrykk av utviklingen i norsk litteratur. Merk at uttrykkene ikke er helt synonyme, bare overlappende.

Nylig fikk jeg høre «du er ikke for katten». Først visste jeg ikke om jeg skulle bli glad eller fornærmet. Hva ligger bak dette uttrykket?
Du skal være glad, for du er for god til å være kattemat! Du er sikkert heller ikke skvetten eller tapt bak en vogn, som er mye av det samme.
I Ordbog over det danske Sprog heter det at denne frasen svarer til tysk nicht für die Katze. Uttrykket har vært kjent i danske dialekter, men lite brukt i dansk skriftmål i nyere tid. I eldre svensk betydde för katten ‘borte, forsvunnet’. Slike uttrykk bygd på hverdagslige emner kan godt ha oppstått uavhengig av hverandre.
I norske tekster finner vi det først i det radikale tidsskriftet Statsborgeren fra 1837: «Translatørposten er heller ikke for Katten». Senere forekommer den flere ganger hos Wergeland (bl.a. slik: «Deres kjæreste har megen Aand.» «Aa ja, hun er ikke for Katten,» sagde jeg). Det er ellers lite brukt i skrift på 1800-tallet. Det hadde nok et muntlig preg, dels på grunn av selve emnet. På nb.no får vi nesten like mange treff på nynorsk som på bokmål, enda det er langt flere tekster på bokmål. Det første treffet er fra Fedraheimen 1880:
Og Sandnesbuen er ikkje for katten. Han «knotar» so det er reint rart å høyra på – halvt Jarbumaal, halvt Stavangermaal –, og dei som då vil vera nokot rundt om i Bygderne, hermer etter so godt dei kann, og Smaafolkjet etter Kaksarne, og so alt fort. Dessutan gjeld det å leva fint […].
En rådsnar person er «ikke tapt bak en vogn», men hvorfor sier vi det slik?
Å være tapt bak en vogn er omtrent det samme som å ha ramla av lasset.
Det er håp for dem som fremdeles er i vogna eller på lasset. De står ikke «att på veg», som det også har hett på norsk.
Uttrykket er gammelt og finnes også i dansk og svensk.
Jeg lurer på om uttrykket heter skodd over samme lest eller bygd på samme lest? Begge er brukt, det siste mest. Er de OK å bruke?
Ikke helt. Du kan ofte bruke et verb som er logisk i sammenhengen, men skåret over samme lest er det tryggeste valget.
Utgangspunktet er lest i betydningen ‘modell til å lage sko etter eller til å sette i sko for å bevare fasongen’.
I Ordbog over det danske Sprog (ODS) finner vi det som svarer til norsk skjære (+ slå/legge) over/etter samme lest.
Norsk Ordbok (NO) har sydd/sauma på same leisten og skjera/taka/leggja alle over ein/same leist.
Bokmålsordboka (BOB) har bare skjære alle over én/samme lest, mens Norsk Riksmålsordbok (NRO, Oslo 1947–57) i tillegg har skjære/slå efter én lest.
Alle de nevnte variantene må kunne brukes, men skjære over er nok best kjent, derfor er det uthevet ovenfor. Det er blitt vanlig å bruke andre verb også, og Den Danske Ordbog (DDO) nevner nettopp bygge som et eksempel. Men man bør enten holde seg til de tradisjonelle ordene ovenfor eller bruke noe som passer godt i sammenhengen (for eksempel skrevet), selv om ikke alle vil like det siste. Skodd virker i alle fall rart.
Når skal uttrykket brukes? Bokmålsordboka og Nynorskordboka nevner bare betydningen ‘bedømme alle unyansert og sjablongmessig’, altså som å skjære alle over én kam, som er i samsvar med det tyske alles über einen Leisten schlagen. Men her mangler kanskje grunnbetydningen. Utgangspunktet er jo ikke å vurdere sjablongmessig, men faktisk å lage etter en sjablong. Noe som er skåret over samme lest, er ifølge DDO ‘frembragt ud fra det samme grundprincip’. I ODS finner vi eksemper som «han var skaaren over en større Læst end de samtidige Politikere her i Landet»; han var altså ikke småskåren.
ODS nevner riktignok også at slå over én lest (som i tysk) kan være det samme som å skjære over én kam i betydningen ‘(for)dømme likt’, men kaller det lite brukelig i dag. NRO har her både slå og skjære, men setter uansett lage-betydningen opp først. I DDO nevnes altså bare laging (jf. ‘frembragt ud fra det samme grundprincip’), og eksempelet er «musik til unge mennesker er altid blevet skåret over samme læst».
Siden slik musikk også skjæres over én kam (av en del voksne), kan det jo være en god idé å reservere lest for laging og kam for vurdering i moderne norsk.
Hva betyr egentlig bjørnetjeneste? Jeg mener at det er å gjøre noen en tjeneste som viser seg å ha negative følger, mens barna mine mener at det er å gjøre noen en kjempetjeneste. Det eneste vi er enige om, er at det vil være en bjørnetjeneste om jeg gjør leksene for dem!
En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.
Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand.
Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. Det er ikke som med forfordele og mange andre såkalte pendelord (ord som skifter betydning) som det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for.
Merk at koseordene bjørneklem og bamseklem ikke har noe som helst med bjørnetjeneste å gjøre. Men det kan hende at nettopp disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning.
Det kan faktisk være en bjørnetjeneste å ikke lære barna den tradisjonelle betydningen av ordet bjørnetjeneste. Hvis man ikke kjenner den betydningen, vil man misforstå mange nye og gamle ytringer i både norske og utenlandske tekster. Vinner den nye betydningen fram, mister vi dessuten et fyndig uttrykk på norsk, for alternativet er en omskrivning med flere ord. Man kan altså gjøre hele ordforrådet en slags bjørnetjeneste.
Ordet eller begrepet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein, se nedenfor), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler begrepet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik:
bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn
Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visstnok spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten.

Illustrasjon av J.J. Grandville, lagt ut av Bibliothèques de Nancy på flickr.com.
Kva er blaffen i uttrykket «å gi blaffen»? Er det blafring, jamfør «å blåse i noko»?
Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det:
I blaff -en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’
II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din.
Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap.
Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.
Eg skjønar at noko vert prata bort eller vert til inkjes på anna vis når det kokar bort i kålen, men kva er opphavleg dette «noko»? Når ein kokar sau i kål (fårikål), kverv no kålen vel så fort som sauen?
Det som blir borte, kan nok vera både kjøt og andre ingrediensar. Kål i dette uttrykket er ei suppe basert på kål.
Den eldste prenta kjelda til dette uttrykket på nb.no er eit innlegg i Hedemarkens Amtstidende fredag den 13. mai 1892:

Den fyrste norske ordboka som ordlaget står i, er Steinar Schjøtts dansk-norske frå 1909 (her frå ei seinare utgåve):

På den tida tydde kål ofte ‘kålsuppe’ eller ‘suppe av kjøt eller flesk, vatn, byggryn, potet, kål (og erter)’. Det er berre det som gjev meining i eit eldre uttrykk som å supa kald kål. I slik kål kunne kva som helst i prinsippet koka bort, men det er truleg kjøt som er meininga, jf. munnhellet «de koker bort i kåla og kjem att til våra». Alt i dette avsnittet finn du Norsk Ordbok.
Jeg hører stadig vekk folk si «tar den helt ut» i mediene. Hva er egentlig opprinnelsen til dette uttrykket, og hva betyr det?
Å ta den helt ut betyr å gå veldig langt, ja, så langt som det er mulig å gå i en gitt sammenheng. Vi har ingen sikre opplysninger om opprinnelsen, så vi forstår ikke uttrykket helt ut.
I nynorsk og dialekt kan det hete ta han heilt ut (han = den). Uttrykket har et sterkt uformelt preg.
Det er mye som kan tas mer eller mindre ut, og som kan ligge under det overførte uttrykket. En hypotese er at det har med motorer og fart å gjøre, en annen at det henger sammen med å ta seg helt ut, en tredje at det er det samme som å drikke den helt ut. Atter andre mener at utgangspunktet er framvisning av mannlig prakt. Om det stemmer, eller mange tror det, bør man være litt forsiktig med uttrykket.
Motorhypotesen virker mest lovende, men grunnlaget kan være enda enklere og mer allment.
Heter det 1) «å velge mellom pest og kolera» eller 2) «å velge mellom pest eller kolera»?
Det heter «å velge (enten) pest eller kolera», som i «Skal jeg velge pest eller kolera?», men i uttrykk med «mellom» bør du bruke «og». Altså slik:
å velge (enten) A eller B
å velge mellom A og B
et valg mellom A og B
valget mellom A og B
Det å skrive eller mellom infinitivsuttrykk er likevel så vanlig at det ikke kan regnes som galt. Eksempel:
å velge mellom å kjøre eller (å) ta fly til Bergen
å velge mellom å kjøre og å ta fly til Bergen
Stadig oftare ser eg folk skrive «til alt overmål» der eg sjølv ville nøgd meg med «til overmål». Kva er rett?
Kort sagt: Det tradisjonelle er «til overmål». Vi kan tilrå å bruke det. «Alt» kan vere innblanda frå andre uttrykk.
Ei grundigare vurdering følgjer nedanfor.
Eit søk i aviskjelder viser tilhøvet mellom uttrykka over tid:

Den blå kurva er litt misvisande, for han viser òg bruken av uttrykket til overmål i ei anna tyding. Den vanlegaste tydinga før i tida var beint fram ‘meir enn normalt mål’, medan den vanlegaste tydinga no er ‘dessutan, attpåtil, på toppen av det heile’, ofte med underforstått kritikk eller anerkjenning.
Før oftare slik: Eg har forklart meg til overmål (= meir enn nok)
No oftast slik: Eg har forklart meg og til overmål sagt orsak (= attpåtil)
I det siste dømet er overmålet = orsakinga. Det å leggje til alt berre tilslører logikken. Det blir nesten som å seie på all toppen for på toppen.
Går ein til det store tekstkorpuset på nb.no, finn ein at alt-tillegget tok til å spreie seg like før krigen, og at det er i ferd med å ta over. Biletet er altså ikkje heilt ulikt det vi ser ovanfor.
Grunnen til at alt har snike seg inn, er nok at det finst andre uttrykk som liknar (til alt hell, til all lykke).
Heter det virkelig på ekte og på lat, eller er det barnespråk? Kan det brukes i skrift?
Det er nok mange voksne som sier på ekte i dag, men for andre voksne har det en barnslig klang. På ekte er helst til muntlig bruk og lite aktuelt i vanlig sakprosa. I skrift må man bruke det på egen risiko. På lat er enda mer markert barnslig.
Man skulle tro at på ekte kom av noe mer fullstendig, som det gamle på ekte vis, men betydningen er jo en annen.
Før het på ekte oftest på ordentlig. I dialekter der ordentlig ikke forenkles til årntli eller ånkli, er ordentlig lite uttalevennlig, og i mange dialekter, særlig i vest, er ordentlig lite brukt i det hele tatt. Det kan ha fremmet utbredelsen av på ekte.
Det kan forresten godt hende at på ordentlig også har blitt oppfattet som barnslig i gamle dager. Uttrykket er åpenbart en ellipse (forkortelse) av noe, men det er ikke opplagt hva det kommer av. Hvis det kommer av på ordentlig måte/vis, har det i tillegg skjedd en betydningsendring. Beslektede uttrykk som noen ganger, men ikke alltid kan erstatte på ordentlig er på/for alvor, virkelig og i virkeligheten/røynda.
Uttrykkene på ordentlig og på ekte har begge uklar bakgrunn. Det er vanskelig å se annen språklig kvalitetsforskjell på dem enn alderen og utbredelsen (og dermed stilverdien).
Tradisjonelle uttrykk for på lat er blant annet på liksom, på skrømt og for syns skyld. Alle kan brukes i skrift. Riktig gammelt, men lite brukt i skrift, er nynorsk/dialekt på læst, som rent grammatisk har mye til felles med på lat. (Nynorsk å låst som – eg læst som svarer til bokmål å late som – jeg later som.)
Jeg synes det er mest naturlig å si «et kjært barn har mange navn», og jeg ser at det brukes en del på nettet. Kan jeg bruke det?
Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn».
Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen.
Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.
Kva tyder mulm, brask og bram, og kva heiter uttrykk som i mulm og mørke og med brask og bram? Eg tenkjer altså på faste uttrykk som inneheld mystiske og elles ukjende ord.
Dei blir gjerne kalla ordpar eller paruttrykk. Orda i paret er då parord. Men det kan trengast meir presise nemningar, sjå nedanfor.
Sjølve tydingane til dei unike parorda finn vi i Nynorskordboka:
I slike uttrykk som du spør om, er det oftast to ord (eit par) som
Andre døme enn dei du nemner, er: leita med lys og lykt, gå frå gard og grunn, missa munn og mæle, med hud og hår.
Somme har altså brukt ordpar nettopp om allittererande ordpar med synonymi, men dette ordet kan brukast i vidare tyding òg, så det er ikkje heilt presist. I dansk er nemninga sterke ordpar nytta noko, i engelsk er mellom anna termen binomials i bruk.
Når det eine ordet er eit kjent synonym for det andre eller er ugjennomsiktig, er ordparet pleonastisk (smør på flesk) eller tautologisk (a seier det same som b). Tydinga til det eine ordet er altså mindre viktig; hovudfunksjonen er å forsterka det andre ordet. Ein kunne snakka om pleonastiske eller tautologiske ordpar.
Men vi manglar framleis ei presis, innarbeidd nemning for dei mange uttrykka som attpåtil
Ein kan nok kalle dei ordpar med eit unikt eller fossilt ord. På engelsk heiter sjølve dei unike elementa cranberry morphemes (fordi cran- ikkje har ei sjølvstendig tyding), og i dansk har stikkelsbærelement vore på tale. Følgjer vi denne tankegangen, kan vi lett tenkja oss nemningar murmelord og mulmuttrykk. Dei er passe mystiske i seg sjølv.